Om Ødegården:

Ødegården har gårdsnummer 435. Denne eiendommen har trolig vært bebodd fra første halvdel av 1700-tallet. Opprinnelig lå Ødegården under Futerød, men frasolgtes gården i 1797. Den som da ble eier av Ødegården het Jon Berntsen. Han hadde før eid hele Futerød. Hans enke solgte deretter i 1800 den ene halvpart i Ødegården til Jon Håkensen og den andre halvparten til Jens Jensen. Denne todelingen av Ødegården har vedvart til våre dager. Eiendommen grenser i nord og vest mot Wennersberg (tidligere Futerød) og Kasa, og i syd og øst møt Breifjell, Nøteskjær og Elve.

B. nr. 1. Dette er det nederste av brukene som oppstod ved delingen av Ødegården i 1800. Jens Jonsen flyttet inn der i 1831, og hans sønn Jørgen Jensen overtok etter ham. I 1862 var for øvrig dette bruket igjen blitt delt i to, idet sistnevntes bror Johan Jensen overtok den ene delen kalt b.nr.2. Allerede i 1870 ble imidlertid Jørgen Jensen eier av begge partene, og deretter har b.nr.1 og b.nr.2 tilhørt samme eier. Bruket bestod av området, nord og øst for Ødegårdsveien og er i dag bygd ut med boliger. De opprinnelige husene er dels restaurert og dels revet. De ligger ved østsiden av veien helt ned mot Nøteskjær og altså ganske nær vannet. Eier av b.nr.1 i 2005: Svein og Kjell Jørgensen.

B. nr. 3. Dette er den del av det opprinnelige Ødegården som folk flest i våre dager forbinder med navnet. Den Jon Håkensen som fikk skjøte på halve Ødegården i 1800 hadde en datter som ble gift med musketer Tor Eriksen som kom fra Gudbrandsdalen (Rettelse på dette under). Fra disse nedstammer den slekt som senere har sittet med eiendommen. Sønnen Jens Thorsen overtok i 1845 og sønnesønnen Alfred Jensen i 1901. Sistnevnte ble en kjent skikkelse på øya. Han var i yngre år sjømann og drev også som bygningssnekker, men hadde dertil litterære evner og var gjennom årene en flittig bidragsyter i den lokale dagspressen, ikke minst når det gjaldt lokalhistoriske emner. Se nærmere omtale nedenfor.

Gården har i dag våningshus fra 1904, men mer kjent for allmennheten er den såkalte «Gamlestua» på Ødegården som er sagt å være kanskje innpå 300 år gammel. Den er restaurert i senere år. Den ble først revet i den hensikt å skulle gjenreises på Borgarsyssel Museum i Sarpsborg, men etter at tømmeret først hadde ligget lagret i lengre tid, ble stua etter initiativ fra Kråkerøy Historielag i stedet gjenreist i haven hjemme på Ødegården omtrent 30 meter syd for stedet der den tidligere stod. Eier av b.nr.3 i 2005: Anna Synnøve Ulfsby. Eier i 2017: Bjørg Mandrill.

Navneformer:
Ødegården 1817. 1903.
Husdyrhold:
I 1819 2 kyr, 4 sauer. I 1865 3 kyr.
Areal i 1939:
B.nr. 1: Åpen åker 3 mål, eng 8 mål, have 0,5 mål, i alt 11,5 mål.
B.nr. 3: Åpen åker 5,5 mål, eng 9,5 mål, have 0,7 mål, i alt 15,7 mål.

Ødegården b. nr. 3 på 1930-tallet.
Gården i 1966. Gamlestua fra rundt 1750-1770 nærmest.
I Fredriksstad Blad 3. januar 2020 skriver Nils E. Øy om stamfar Tor Eriksen i Ødegården, at han allikevel ikke er fra Gudbrandsdalen, men fra Rømskog. 
Takk til Nils for oppklaringen:

Musketéren som ble stamfar på Øgården kom fra Rømskog – Alfred Jensen visste ikke hvor bestefaren, stamfar fra Øgården på Kråkerøy som var gjenstand for bokutgivelse til jul, kom fra. – I dag er det lettere, skriver Nils E. Øy som gir svaret.

«Mange av oss har vært heldige i julen. Jeg har, blant annet fått boken «Mest sønnafor kjerka» i gave. Den er laget av Roger Kjellvik, og bringer noen artikler om og av Kråkerøys lokalhistoriker Alfred Jensen (1873-1961) fra Ø(de)gården. Fra 1920-tallet og utover leverte Jensen omkring 1750 artikler, særlig i Demokraten (som før krigen het Smaalenenes Social-Demokrat), men også i Fredriksstad Blad, og i diverse bøker. Kjellvik har også forsynt boken med et stort antall interessante bilder, som ikke skal ha vært publisert tidligere. Anbefales!

På ett punkt trenger boken en merknad. Innledningsvis skriver Kjellvik litt om Øgården og folket der. Om stamfaren, Alfred Jensens bestefar, som het Thor Eriksen (1782-1847), står det at han «var kommet fra Gudbrandsdalen, men var blitt kjent med Ellen Maria mens han lå som soldat i Fredrikstad og ble i 1811 gift med henne». Ellen Maria (1790-1878) var datter av Jon Haakensen (1751-1818), som kjøpte halve Øgården omkring år 1800, og som solgte den videre til svigersønnen i 1817. At Thor Eriksen skal ha kommet fra Gudbrandsdalen er en misforståelse.

Det samme står i to bygdebøker fra Kråkerøy, på side 569 i 1957-utgaven på og side 211 i 2005-utgaven. Også Alfred Jensen selv var i villrede om dette. I et upublisert notat om sin slekt skrev han at det er «litt dunkelt» hvor bestefaren kom fra. Han fortsatte: «DET KAN synes rart ikke å ha kjennskap til sin bestefars slekt, men her må bemerkes at min far ble født i 1815 og på den tid lå mye i det dunkle, især på landsbygda. Overleveringene sier at han [bestefaren] kom fra Gudbrandsdalen som omreisende møbelsnekker og treskjærer – håndverkerne den gang drog jo fra gård til gård og utførte det arbeide som trengtes, således også skomakere og skreddere.

På den måten kom også min bestefar, Thor Eriksen, til Lunde på Kråkerøy, som den gang omfattet nesten hele søndre del av øya, og etter en tid ble han gift med en av døtrene på gården, ved navn Ellen.» I denne forbindelse er det er verdt å huske på at Alfred aldri møtte sin bestefar. Thor Eriksen hadde vært død i 26 år da Alfred ble født. Bestemor Ellen levde lenger enn sin mann, men døde i 1878, da Alfred bare var fem år gammel. Likevel er det underlig at man visste så lite om forfedrene, i en familie der mange har vært opptatt av historie.

I dag er det enklere å finne ut at Thor Eriksen ble født 30. april 1782 i Rømskog annekssogn i Rødenes prestegjeld. Hans foreldre var Eric Struten og Marthe Knudsdatter. Moren døde allerede i 1798, og ved folketellingen i 1801 bodde Thor med sin far, sin stemor og sine søsken som husmannsfolk og tjenere hos bonden på gården Tukken vestre i Rømskog. Den 17. desember 1803 lot Thor seg verve for åtte år som musketér i Nordenfjeldske gevorbne Infanteriregiment, med stasjon i Fredrikstad festning. Som yrke oppga han «snekker», og det rimer godt med overleveringene vi ellers har om ham. Da åtte år var uttjent, kunne han gifte seg. De ble viet av sogneprest Stevelin Urdahl den 15. juli 1811.

En sannsynlig forklaring på villfarelsen om at bestefar Thor kom fra Gudbrandsdalen, er den gamle militærordningen fra 1700-tallet, med geografiske navn knyttet til regimenter, bataljoner og kompanier. Kompaniene hadde gjerne bygdenavn, bataljonene kunne ha distrikts- eller fylkesnavn og regimentene landsdelsnavn. Nordenfjeldske gevorbne Infanteriregiment var dannet i 1733, men fikk dette navnet i 1763. Regimentet hadde base i Oslo, men ble forlagt til Fredrikstad festning i 1788. Hæren gjennomgikk store omorganiseringer på begynnelsen av 1800-tallet, og da hadde regimentet en bataljon som ble kalt Gudbrandsdalske nasjonale musketerkorps. Der var det også vervede soldater, som ikke nødvendigvis kom fra Gudbrandsdalen. Thor Eriksen var blant de vervede, med linjenummer 12 i «1ste Musqveter Compagnie». Det er sannsynlig at det er her misforståelsen har oppstått.» 

Ødegården b. nr. 1 nederst i dalen. Foto: Roger Kjellvik.

Folk:

Anders Christensen er den første husmann vi kjenner fra Ødegården, hvor han nevnes i 1772 sammen med døtrene Kirstine og Sara samt indersten Halvor Erichsen. Anders døde 50 år gammel i 1776. Haaken Jonsen nevnes likeledes som husmann på Ødegården i 1770-årene. Han ble som enkemann gift i 1777 med enken Ellen Hansdatter Futerød og fikk med henne barna Maren (1779) og Tore (1782).

Han hadde fra sitt tidligere ekteskap dessuten en sønn Jon. Jon Audensen (f. 1773) som først hadde bodd på Eidet slo seg senere ned på Ødegården. Han var gift med Ellen Andreasdatter (1775 – 1863) og hadde sønnene Jens og Auden og datteren Johanne. Ellens foreldre Andreas Jonsen og hustru bodde i 1807 hos henne på Ødegården.

B.nr. 1.

Jens Jonsen (1796 – 1880), foregåendes sønn, ble selveier, idet han kjøpte halve Ødegården eller 3 m. smør og 2 1/4 skinn av Anne Jonsdatter, datter av den Jon Berntsen som var blitt eier av Ødegården i 1797. I en del år bodde Jens i Borge og innflyttet derfra i 1831. I 1861 frasolgte Jens en del av gården til sin sønn Johan. Hans gjenværende del utgjorde deretter 1 ort 4 sk.

Han var gift med Johanne Rasmusdatter (1802 – 1875) fra Borge og hadde sønnene Johan, Andreas, Jørgen og Edvard, og døtrene Grete, Ellen Marie og Rebekka. Johan og Jørgen overtok hver sin andel i farsgården, mens Edvard flyttet til Uteng i Onsøy etter først å ha bodd en tid på Tømmerhellene ved Kjøkøysundet. Rebekka Jensdatter ble gift i 1851 med Johannes Carlsen (f. ca. 1816) som da tjente på Bjørnevågen, men i 1865 bodde på Lunde som tømmermann. 

Jørgen Jensen (1839 – 1921) overtok farsgården ved skjøte fra sine medarvinger 12. mai 1900. Han ble gift med Marthe Toresdatter Alshus i 1866. Sønnen Arnt Jørgensen ble senere eier. Han var fisker og sjømann. Han hadde flere brødre, hvorav Johan ble sjømann og flyttet opp til byen, mens Thorvald og Fredrik ble boende hjemme på Ødegården, også de som sjøfolk og fiskere. Det var også flere søstre.

B.nr. 2.

Dette bruk oppstod ved deling av foregående bruk 29. april 1862. Johan Jensen (f. 1830) var første bruker her, idet han fikk skjøte av sin far for 400 daler 3. august 1861. Johan drev foruten gårdsbruket også med fiske. Johan var gift med Christiane Jonsdatter (f. 1834) fra Skjeberg og hadde i 1865 barna Emma (14 år), Jens (5) og Julius (3). I 1870 solgte Johan sitt bruk til broren Jørgen Jensen for 300 daler, og etter den tid har b.nr. 1 og. 2 vært i samme eiers og brukers besittelse. Johan Jensen flyttet senere til Skjeberg.

Alfred Jensen ser på skutemodell i gamlestua.
Alfreds dikt: Sommernattstemning.

B.nr. 3.

Jon Haakensen (1751 – 1818) fikk 7. mai 1800 skjøte på halve Ødegården (3 mark smør og 2 1/4 skinn) for 120 daler av Nicoline Hansdatter, enken etter Jon Berntsen. Jon Haakensen var gift med Gunhild Hansdatter Femdal (1765 – 1821) og hadde barna Hans (1783), Ellen Maria (1790), Helene (1792), Jonas (1795), Ole (1798) og Anne (1802). Ellen Maria ble gift med musketer Tor Eriksen som dermed bosatte seg på Ødegården og ble stamfar for den senere slekt der. Tor Eriksen (1776 – 1847), foregåendes svigersønn, fikk skjøte på Ødegården (3 mark smør og 2 1/4 skinn) av svigerfaren 1. mars 1817.

Tor var kommet fra Rømskog, men var blitt kjent med Ellen Maria mens han lå som soldat i Fredrikstad og ble i 1811 gift med henne. De hadde mange barn, således Anders (f. 1814), Jens (1816), Marie (1819), Grethe (1821), Anne (1823) og Marthe (1825). Jens overtok farsgården, mens Anders ble matros og i 1842 gift med Dorthea Andersdatter Kapteinløkken i Glemmen. Av døtrene ble Grethe gift 1850 med Johannes Jonsen Nøteskjær, Marthe 1845 med Tore Madsen Alshus, Marie med Asbjørn Lunde og Anne i 1847 likeledes med Tore Madsen (etter søsterens død).

Videre var det en datter Torine (f. 1829) som ble gift i 1852 med Hans Ellingsen Alshustangen og en sønn Jon (f. 1817) som i 1845 flyttet til Onsøy med kone og barn. Videre var det en datter Helene som ble gift med en underoffiser Gulbrand Eriksen i Christiania. Jens Thorsen (f. 1816) fikk skjøte av sin far for 200 daler 22. februar 1845. Han var gift med Grethe Maria Larsdatter (f. 1825 i Tune).

Deres barn var i 1865 Thorvald (17 år), Karl (13), Eline (16), Hanna (6) samt et nyfødt barn. Videre var Alfred Jensen (1873) deres sønn. Alfred Jensen fikk i 1901 skjøte på farsgården og eide den fremdeles i 1957. Han seilte i yngre år til sjøs, men har ellers drevet som småbruker. Han har hatt sterke historiske og almenkulturelle interesser og har levert et utall av artikler av lokalhistorisk karakter til Fredrikstad-pressen. 

Også til bygdeboka har han ydet verdifulle bidrag, likesom han også har utgitt et par skjønnlitterære arbeider. Han ble gift med Anne Belsby fra Smertu (f. 1875). Av de øvrige barn ble Eline (f. 1850) gift i 1877 med matros Ole Lauritz Arnesen fra Huth. Thorvald ble sjømann og bodde dels i England, dels hjemme på Ødegården. Hans kone var fra Kragerø. Karl var også sjømann og bodde hjemme på Ødegården. Han var ugift. Hanna ble gift i Råde.

Anne og Alfred Jensen på b. nr. 3 i 1914
Olga Emilie Jensen på b. nr. 3 i 1912
Hans Belsby, Annes bror, bodde også på gården.

Eldre stedsnavn ved Ødegården:

– Sjøbergbukta – Den lille bukta nord for Nøteskjær. Her druknet Anders Sjøberg (1800 – 1865).
– Øgårdsbekken – Denne gikk gjennom hele Ødegården og er for lenge siden lagt i rør med utløp ved Sjøbergbukta. 

Alfred forteller i 1958 om «Da Øgårdsbekken var lakse-elv»: «Det første jeg kan huske om fiske, er fra nær på 80 år siden da jeg som femåring stabbet ned til Øgårdsbekken og så på da eldre gutter når de ettersommeren tok ørret med håv, pilk eller ofte med bare hendene. Ødegårdsbekken førte en stor vannmasse den gang før den ble tappet inne på øya ved grøfting og veianlegg, og især etter store regnskyll gikk den som en liten elv der svømte over langt opp på dyrket mark.

En grøpekvern ble i sin tid drevet av bekken nederst hvor det var størst fall. Den såkalte Nøteskjærlensa hvor den løper ut, var den gang et ypperlig sted for ørreten når den skulle opp og gyte om høsten, og bekken som var bevokset med or på to sider hadde flere store kulper hvor fisken likte seg. Her ble det hver høst tatt flere ørreter fra en kvart til oppimot en kilo, og det var den morsomste sport vi smågutter den gang hadde. De to siste ørreter ble tatt for cirka 20 år siden med bare hender, de var på 7 hekto, men nokså magre. Nå er bekken lukket med store sementrør, så dens saga som «lakseelv» er for lengst ute».

Annet om Ødegården:

I Smaalenes Social-Demokrat 28/12-1932 forteller Alfred Jensen om liv og atmosfære slik den kunne fortone seg i gamlestua på Ødegården eller i andre slike hjem utover øya en vinterkveld når folk i skumringstimen samlet seg for å prate sammen og høre nytt – eller gammelt:

«Gammelstua her på Øgården var som et sentrum for de internasjonale kunnskaper, idet den omtrent hver vinterkveld var fylt av unge og gamle, som ivrig lyttet til de hjemkomne sjøfolks historier. På den måten gikk det til at ungguttene fikk utfartslengselen i seg, det var eventyret som dro, et eventyr som dessverre ofte viste seg å være noe ganske annet enn de hadde tenkt seg. Men tradisjonen holdt seg, og fra min ungdomstid vet jeg ikke å nevne en eneste en – det være seg bonde eller fiskergutt – som ikke tok til sjøs når han var konfirmert.

Aviser var et særsyn der ute i min barndom. Far var visstnok en av de første som holdt blad, det var Fredriksstad Ugeblad, så vidt jeg husker, spiren til det nåværende Fredriksstad Blad. Hvor godt husker jeg ikke den originale oppleser, en nabo, som hver kveld i mørketiden, så sikkert som amen i kjerka, kom anstigende med sine briller og sin snusdåse. Han var en ren kjempeskikkelse med langt sølvhvitt hår og skjegg og et grovt markert ansikt. Når så publikum, det vil si de fleste av naboene, var forsamlet, satte han brillene høytidelig på, tok seg to veldige priser snus hvormed han fylte begge neseborene, og klemte i vei med kraftig, men monoton basstemme. Opplesningen ble påhørt med spendt oppmerksomhet til avisen var helt gjennompløyet, og vi smårollinger måtte til vår store ergrelse sitte i alvorlig andakt den hele tid.

Jeg husker ennå godt hvorledes jeg ergret meg over keiser Alexander og Soliman Pasja i beretningen fra den russisk-tyrkiske krig, og over Høyres og Venstres strid om det absolutte veto. Nåvel, at det fantes både nerver og humør hos disse gamle sjøulker vil følgende vise: En kveld som den gamle oppleser på vanlig måte hadde referert avisen, snudde han seg på stolen og sa i en ganske alminnelig tone:

«Ja, nå kan jeg helse å si at han far har slåkna». Faren var omkring hundre da han døde, og sønnen, oppleseren, var på den tid over sytti. En av de tilstedeværende ble bedt om å bli med over i nabohuset for å barbere liket, og da de to hadde fjernet seg, kom snakket inn på gjengangere og spøkelser. Dette var naturlig, da det allerede forut hadde spøkt i det hus der gamlingens lik lå, og man mente at nå ville det bli verre. Vi småkarer satt naturligvis og frøs i spenning, og vi ble ikke modigere da barbereren kom tilbake og med et lunt smil ganske tørt bemerket: «Ja, nå har jeg vært oppe og tatt ham i nesa for siste gang!».

Egne fotos fra Ødegården:

Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Kråkerøy historielag.
– Borgarsyssel museum.
– Alfred Jensens fotoalbum.
– Takk til Nils E. Øy.