Om Lunde:
Lunde har gårdsnummer 432. Fram til først på 1600-tallet var Lunde udelt og omfattet det meste av søndre Kråkerøy. Både Bjørnevågen, Arisholmen og store deler av Trolldalen hørte da under Lunde og var ennå ikke fradelt. Det samme gjaldt Goen og Nygård i nordvest. Men mot slutten av 1600-årene og fram gjennom 1700-tallet skjedde det etter hvert en sterk oppdeling av gården, slik at man til slutt endte opp i mange mindre bruk i stedet for ett stort. Omvendt for Bjørnevågen som opprinnelig bare var en husmannsplass under Lunde men som etter fradelingen utviklet seg til å bli en av øyas mer betydelige gårder.
Lunde var i det vesentlige selveiet bondegods. I 1668 var gårdens skyld 3 huder, 1 tønne malt og 1/2 bismerpund smør. I 1723 var skylden omregnet til 3 huder, 10 skinn og 1 tønne malt (Bjørnevågen da innbefattet). Allerede i 1576 eide Tune prestebol 72 pund smør i gården, noe som hadde vært tilfelle også helt tilbake i middelalderen. Dette med eierandelen til prestebolet i Tune kan nok være bakgrunnen for det velkjente sagnet om Lundejentene som ble bergtatt, slik at bonden måtte dra til presten i Tune og få ham til å ringe med kirkeklokkene der i sognet for å forsøke å få jentene ut av berget, en prestetjeneste som det heter i sagnet at Lundebonden senere måtte betale i form av en årlig smørskatt til prestebolet. Først 1 1861 erklærte sognepresten at det «aarlige ydede landskyldsmør» fra oppsitterne på Lunde i stedet kunne betales i rede penger, nemlig 1 speciedaler og 24 skilling.
B.nr. 1. Dette bruket eksisterer ikke lenger – til tross for at dette nok var den opprinnelige Lunde-gården. Gårdstunet har ligget omtrent hvor samfunnshuset på Lunde ligger i dag. Den siste som eide gården før den gikk ut av slekten var den kjente – og noe originale – legpredikanten Ludvig Asbjørnsen Lunde (1834 – 1915), best kjent som Ludvig Lønne. Hans forfedre hadde sittet på Lunde helt fra 1600-årene. I 1891 ble gården kjøpt av Severin Johannessen.
Han solgte i 1896 videre til P. von Ahnen Scheen. Han var en den gang kjent «stenreder» i distriktet og kjøpte nok gården for å skaffe seg adgang til å drive granittbrudd i utmarksområdene. I 1910 solgte han videre til Severin Olsen Femdal. Etter den tid har denne delen av Lunde vært eid og drevet sammen med Femdal b.nr. 4, og gårdens gamle bebyggelse er for lenge siden revet og borte. Eier av b.nr. 1 er i 2005: Åse og Henry Femdal.
B.nr. 2 Goen. Denne delen av Lunde er av meget gammel opprinnelse. Alt i dokumenter fra først på 1500-tallet hører vi tale om Goen ødeeng. Det var mye krangel og strid omkring disse beitemarkene – som det vel opprinnelig var tale om – i eldre tid, og i Kråkerøyboken, første bind, side 550 -52, kan det leses om dette. Kort fortalt hørte Goen med utslått og beiteområder til Lunde, mens Femdalgårdene hadde en beiterett der, dog ikke for «Øge og suin».
Tvistighetene synes å ha vedvart helt fra 1506 til det omsider vel ble en ordning ved endelig dom avsagt i 1653. Da ble det stadfestet at Lunde skulle ha eiendomsretten, mens bøndene på Femdal skulle ha vår og høsthavn der. Likeså ble fastsatt at Lundegårdene skulle ha rett til å kjøre over Femdals marker når de skulle frakte høyet hjem fra utslåtten. Folkene på Femdal skulle stå for gjerdeholdet. Denne langvarige striden har sikkert skapt mye vondt blod mellom folkene på henholdsvis Lunde og Femdal så lenge den pågikk.
Goen bestod den gang av alt landskap vest for Femdal b.nr. 1 og 2 fram til Strålsundkilen, Goenvad og sydover til sundet mot Randholmen. Som vi senere skal se, ble mesteparten av dette omsider tildelt bruket Nygård ved den utskiftning som skjedde mellom Lundegårdene i 1898.
B.nr. 3 Bårdstangen. Ved skylddeling av 8. mars 1858 oppstod dette bruket, som ved skjøte av 20. mars s.å. ble solgt av Ludvig Asbjørnsen Lunde (b.nr.1) til Bård Andreassen. Etter ham er området her ute i dag kalt Bårdstangen, tidligere som regel bare Tangen. Samme Bård Andreassen eide også Trolldalen b.nr.1. Grensen for dette bruket begynte ved Kjøkøysundet hvor Ernst Abrahamsen senere hadde sin bensinstasjon. Grensen gikk derfra vestover, krysset nåværende offentlig vei omtrent hvor egen vei tar av mot Tyttebærtangen. Derfra går grensen videre til Den lange kilen, hvorfra sjøkanten følges sydover og østover mot Kjøkøysundet og tilbake til utgangspunktet.
Dette område er i dag bebygd med adskillige hytter og bolighus. På eiendommen ligger også friluftsarealet med badeplass på Tangen, samt det tidligere ferjeleie mot Hvaler (fra tiden før broforbindelsen til Hvaler ble etablert). Videre har det her vært kafeteria og butikk. Båthavn bør også nevnes, likeledes at Bårdstangen var eget brevhus fra 1952 til 1970.
B.nr. 4. I nyere tid er det nok mange som har betraktet dette som den egentlige Lundegården der den ligger tett ved Rv 108 vis-a-vis samfunnshuset. Både våningshuset og låven har sitt arkitektoniske særpreg og er i dag fredet. Låven ble reparert for noen år siden for offentlige midler, og i dag er også våningshuset under restaurering. I 1858 ble dette vesle huset leid til skolestue for søndre Kråkerøy. Det ligger også et lite bolighus mellom det egentlige våningshuset og veien og en kjeller litt syd for våningshuset.
Bebyggelsen og tunet er nå solgt til private, og den dyrkbare jord samt skog og utmark er solgt til eieren av nabogården Femdal b.nr.4, Henry Femdal, og brukes etter dette som en del av sistnevnte eiendom. Som et apropos i denne forbindelse kan nevnes at Henry Femdals oldefar Ole Corneliussen Femdal var gift med datteren på nettopp denne del av Lunde, d.v.s. b.nr.4. En av de siste oppsittere her, som fremdeles brukte b.nr.4 som selvstendig bruk, var Bernhard Johnsen, som hadde overtatt gården etter sin far i 1916.
Den dyrkbare jord som hørte dette bruket til bestod av en ganske smal teig nordover mot Femdal b.nr.4 med nordgrense ved en bekk (nr. 15) som i dag er lukket. Videre er det et ganske stort jorde på sydsiden av veien som fører til Bjørnevågen og et mindre på nordsiden mellom veien og fjellet. I området syd for disse jordene og utover mot Trolldalen og Bjørnevågen har bruket sin skog og øvrige utmark.
B.nr. 5. Denne Lundegården, nå gjennom mange år bortforpaktet til fremmede brukere, ligger bare et stenkast vestover i forhold til b.nr.4 og har våningshuset og låvebygningen liggende helt inn mot Bjørnevågveien. En slaktebu som lå på sydsiden av veien, er nå revet. Det kan nevnes at gårdens tidligere eier John Olsen Lunde var bygdeslakter i mange år.
Gårdens dyrkbare jord finnes nord for gårdstunet fram til fjellet. Syd for bebyggelsen har man et jorde langs riksvei 108 som kalles Løkka. Eiendommelig nok har gården også et jorde lenger nordover i den såkalte Lønnenga mellom nabogården Femdal b.nr. 4 og b.nr. 5. Når det gjelder skog og utmark, er det et nokså bredt belte som strekker seg fra husene på gården forbi jordet i Løkka og går parallelt med riksveien helt sydover mot Trolldalstoppen og Lunderamsa.
B.nr. 6 Nygård. Det er få som i dag tenker på eiendommen Nygård som en del av det gamle Lunde. For de fleste vil det vel være mer rimelig å anta at gården, med den beliggenhet den har i området ved Femdal og Goen og i grenseområdet mot Strålsund, må være en blant flere Femdalgårder. Men slik er det altså ikke. Forholdet er at da det sist på 1890-tallet fant sted en større utskiftning mellom Lunde og Femdal, ble gårdstunet på det bruket som var blitt hetende b.nr.6 flyttet fra det lille fjellskjæret syd for bebyggelsen på Lunde b.nr.5 og nordvestover til området som i dag kalles Nygårdsmoa.
Søren Johnsen, som eide b.nr.6 da utskiftningen fant sted og satte opp bebyggelsen på det nye gårdstunet i tidsrommet 1898 – 1902, ga gården navnet Nygård, og det kan man jo si med rette, for her ute hadde det tidligere aldri ligget noen gård før. Nygård grenser i øst mot Goen b.nr. 2 fra det store diket sydover til Randholmen og derfra vestover til Oksetangen og Goenvadet. Selv om det her dreier seg om store flatmarksområder, er det bare en mindre del som er dyrkbart ettersom vannet ved springflo av og til kan sette store områder under vann.
B.nr. 22 Arisholmen. Denne holmen har vært bebodd siden svært lang tid tilbake, antagelig helt fra sist på 1600-tallet, men kanskje også fra før den tiden. Hans Toresen bodde der tidlig på 1700-tallet. Han var los, og det samme var hans sønn Rasmus Hansen som overtok stedet etter sin far og døde på Arisholmen i 1777. Inntil da hadde oppsitterne på holmen svart avgift til bonden på Lunde, men i 1779 fikk Rasmus Hansens sønnesønn Johannes Toresen skjøte på Arisholmen og ble selveier mot en betaling av 96 daler. Også han var los, og også i generasjonene etter hans død i 1832 har beboerne ofte hatt tilknytning til losyrket.
Loser var således både sønnen Tore Johannesen, død 1856, og svigersønnen Olaves Olsen, død 1858, og sistnevntes svigersønn Anders Olsen, hvis datter Anna, f.1876, og hennes mann Henry Olsen, f.1875, ble de siste fastboende på holmen. De solgte i 1941 til Leiv Liaskar fra Oslo. I den senere tid har bebyggelsen med et omliggende areal vært i kommunal eie. Først i 1924 ble Arisholmen med Håholmen, Bukkholmen og Rispholmen utskilt fra Lunde g.nr. 32 b.nr.1, 4, 5 og 6. Ny deling fant sted i 1941, og det egentlige Arisholmen ble gitt eget b.nr.41.
Navneformer:
Lunde 1593. 1604. 1723. Lunne 1664. Av oldnorsk Lundi, dativ av lundr, en lund.
Husdyrhold:
I 1657 (Bjørnevågen medregnet) 5 hester, 15 kyr, 18 sauer, 5 geiter, 3 griser. I 1865 7 hester, 16 kyr, 16 sauer, 1 gris.
Areal 1939:
B.nr. 2: Åpen åker 11,5 mål, eng 20 mål, have 0,1 mål, i alt 31,6 mål.
B.nr. 4: Åpen åker 8,6 mål, eng 22 mål, have 0,9 mål, i alt 31,5 mål.
B.nr. 5: Åpen åker 21,4 mål, eng 28 mål, have 0,6 mål, i alt 50 mål.
B.nr. 6: Åpen åker 22,5 mål, eng 43 mål, have 2 mål, i alt 67,5 mål.
B.nr. 1 drives nå som en del av Femdal b.nr. 4.
B.nr. 3 utgjøres av en del av Trolldalen.
Folk:
Simen heter den første bonden vi møter på Lunde. Han nevnes fra 1592. Flere brukere nevnes ikke på gården det året, så det ser ut som om eiendommen dengang enda var samlet i ett bruk. Simen hadde en sønn Erik. Erik Simensen nevnes i 1615 sammen med Erik Torsen. Om begge brukte selve Lunde, kan vel være tvilsomt. Det er meget mulig at Erik Simensen ryddet Bjørnevågen under farsgården og slo seg ned der.
Navnelikheten tyder på at han er farfar til den Erik Simensen som i 1664-66 bor på Bjørnevågen. Erik Lunde nevnes ellers fra 1604 til 1629. Det er imidlertid ikke mulig å si om det er Erik Simensen eller Erik Torsen det siktes til. Muligens har disse to vært svogere, idet Erik Torsen kan ha vært gift med den annens søster. Erik Lunde har hatt to døtre, nemlig Siri, gift med Ole Utgård på Vesterøy, og Olaug, gift med Simen Hansen Rød.
Kirsti Lunde nevnes i 1624-30. Hun har sikkert vært enke etter Erik Lunde. Hun nevnes ikke oftere, og det er mulig at hun kan ha inngått ekteskap med den etterfølgende Knut Lunde, som således har kommet inn på gården som giftingsmann. Knut Lunde forekommer i regnskapene fra 1632 til 1643 som eneste oppsitter på gården. Denne har altså da fremdeles vært udelt. I 1645 treffer vi imidlertid også på en Jon Lunde, så det er mulig at eiendommen nå er blitt delt i to. To år etter, 1647, nevnes dog atter bare Knut, og det heter da at «boenden self eiger huder 3 1/2, schind 2 1/2, malt 1 td.». I 1646 (rosstjenestemanntallet) \’nevnes igjen både Jon og Knut, men i 1648-49 derimot Knut alene.
Knut forekommer nevnt til omkring midten av 1650-årene. Muligens har Knut og Jon vært brødre. Jon Lunde forekommer som nevnt fra 1645 og noen år utover. Allerede i 1653 omtales han imidlertid som død, og han har da neppe vært noen gammel mann. Han hadde flere døtre, nemlig Sidsel som kom til Evenrød i Glemmen, Gro som kom til Alshus, Ingeborg som kom til Holte, samt Borild og Olaug som synes å ha bodd dels på Alshus, dels på Strålsund. Jons og Eriks arvinger var i 1653 stevnet av Ellef Femdal for å bevise sin rett til Goen-ødegård, som allerede i 1506 sies å ha ligget under Lunde.
Jon og Knut Lunde må etter alt å dømme være identiske med oppsitterne av samme navn på Strålsund. Jon synes først å ha bodd på Strålsund, men har så fra 1640-årene flyttet til Lunde. For øvrig kan henvises til hva som er skrevet om eiendoms- og slektskapsforholdene på Strålsund på samme tid. At det har vært en viss forbindelse mellom folkene på Strålsund og Lunde, er visstnok på det rene selv om det nok kan være problematisk å finne rede på sammenhengen. Jon Pedersen (f. 1629) het neste bruker på gården. Han må være inngiftet på gården, sannsynligvis med den Mari Hansdatter som i 1653 synes å være enke etter Jon Lunde den eldre.
Denne Mari var fra Rød og søster av Harald Alshus. Jon Pedersen nevnes i 1657 som bruker og eier sammen med «sinne stiffbørn». Året etter sees han også å eie noe i Alshus. Ved manntallet 1666 oppgis han å ha tre sønner, Jon (8 år), Hans (5) og Simen (3). I 1681 fikk han avkallsbrev fra sine stebarn på deres arveparter i Lunde. Jon bor på Lunde ennå i året 1700, men synes å være død kort etter. Kirsti Olsdatter (1651 – 1734) nevnes som bruker i 1713 sammen med en annen kvinne ved navn Kirsti (Jonsdatter?). Begge er visstnok enker. I 1720 nevnes således de «2de Enker» på gården. Samme år nevnes for øvrig også Ole og Lars som brukere så gården var nå oppstykket i flere bruk.
B.nr. 1.
Hans Jonsen (1700 – 1763) var formodentlig en sønnesønn av gamle Jon Pedersen Lunde, nemlig en sønn av Jon Jonsen. Hans Jonsen fikk skjøte på farsgården av Nils Ellingsen Glemmen. Hans var gift med Marthe Olsdatter. De hadde mange barn, hvorav sønnene Jon og Asbjørn delte farsgården mellom seg. Datteren Oleane (f. 1738) ble gift med Auden Rasmussen Alshus. Asbjørn Hansen (1742 – ca. 1780) fikk 10. februar 1768 skjøte av sin mor og sine medarvinger på farsgården.
Asbjørn var to ganger gift, først med Bente Larsdatter (Bjølstadstranden eller lille Enhus (1734 — 1775)). Ved skiftet etter henne i 1775 ble det bl. a. registrert 1 hest, de tre kyr Stjerne, Silkedokke og Nøkle, samt en kviekalv og en sau med lam. Boet var heller fattigslig, bare litt over 45 daler var igjen da gjelden var trukket fra. Asbjørn giftet seg året etter på ny, denne gang med Petro Sørensdatter, men fikk ingen barn i dette ekteskapet. Petro giftet seg deretter på nytt som enke med grenader Jens Larsen. Med Bente hadde Asbjørn barna Lars (f. 1765), Marthe (f. 1767) og Ellen (f. 1769). Ellen ble gift i 1793 med Jon Larsen Lunde og Marthe i 1794 med matros Anders Olsen Lunde. Lars fikk farsgården.
Moren Petro og stefaren Jens Larsen kalles i 1801 husmannsfolk under Lunde. Lars Asbjørnsen (1765-1800) fikk skjøte på gården av sin stefar Jens Larssen som en tid hadde brukt gården. Kjøpesummen var 299 daler og gjaldt 9 2/3 skinn. Ved skiftet etter Lars ble boet gjort opp med en beholdning på vel 285 daler.
Lars ble gift i 1793 med Berthe Marie Jonsdatter Lunde (d. 1831). Hun inngikk senere nytt ekteskap med Anders Henrichsen. Lars etterlot seg barna Ellen (f. 1796) og Asbjørn (f. 1799). Asbjørn fikk senere farsgården. Anders Henrichsen (1772 – 1809) giftet seg i 1803 med enken Berthe Marie Jonsdatter og kom således inn på gården. Selv var han nok utenbygds fra. De kan ikke sees å ha hatt barn sammen. Asbjørn Larsen (1799 – 1849) overtok gården da han hadde nådd voksen alder. Han fikk skjøte 19. april 1825 av sin mor på 2 settinger korn og 72/3 skinn for 300 daler samt føderåd.
Ved skiftet etter Asbjørn 12. mars 1850 eide boet 1 d. 2 o. og 3 sk. i Lunde, taksert til 875 daler. Gården ble overdratt til stervbo-enken som deretter ble sittende med den til hun døde et par år etter. Hun het Mari Torsdatter Ødegården (d. 1852) og var blitt gift med Asbjørn i 1834. De hadde flere barn, nemlig Ludvig (f. 1834), Berthe Marie (f. 1838), Ellen Torine (f. 1840), Anne Marie (f. 1843) og Johan Theodor (f. 1847). Ludvig overtok gården, Johan ble sjømann. Enken Mari Torsdatter ble gift igjen i 1851 med en svenske Carl Andersson fra Skredsvik i Bohuslen.
Ludvig Asbjørnsen (1834 – 1915) overtok boets jordegods ved skiftet etter moren i 1852. Han var i forrige århundre kjent som Kråkerøys fremste legpredikant. Han ble gift i 1858 med Johanne Svendsdatter Kasa (1834 – 1914). De hadde ved folketellingen 1865 en datter Josefine ( 1 år). Hun ble gift i 1887 med styrmann Hans Edvard Toresen Alshus. Hun døde i 1891 og i samme år solgte Ludvig Asbjørnsen sin eiendom til Severin Johannessen for kr. 7 000. Gården var dermed kommet ut av slekten.
I 1896 solgtes den videre til P. v. A. Scheen, som så i 1910 igjen overdro gården til Severin Olsen Femdal (1873 – 1956) for kr. 8 000 samt fri rett til stendrift. Senere har eiendommen vært drevet under Femdal b.nr. 4 (1957 Hans Olsen Femdal). Den gamle bebyggelsen på gården er nå for lenge siden revet, og det er snart bare eldre mennesker som kan påvise hvor tunet engang lå (ved Lunde skole).
B.nr. 2. Goen.
Dette bruket er meget gammelt. Allerede i dokumenter fra begynnelsen av 1500-årene nevnes Goen-ødeeng. Fra 1700-tallet ble stedet regnet som husmannsplass under Lunde. Først ved skylddeling av 24. august 1867 ble plassen utskilt og skyldsatt som eget bruk. Alexander Jonsen fikk Goen ved skylddeling på Lunde i 1867. Hans bror Johan Henrik beholdt det gjenværende av hovedbølet Lunde. Goens skyld ble satt til 4 ort 17 sk.
Til eiendommen skulle også høre et skogstykke ved Kjøkøy-sundet, Sameieskogen. Alexanders far, Jon Hansen Lunde, hadde selv eid en del av Goen. Det øvrige hadde han kjøpt av Ludvig Asbjørnsen for 500 daler 13. februar 1858. I 1867 overlot han så bruket til sønnen Alexander (f. 1830), hvis etterkommere senere har eid det. Alexander var skipstømmermann og seilte gjerne til sjøs om sommeren. Han var gift med Mathilde Jonsdatter (f. ca. 1840), en svensk kvinne. Ved skiftet etter Alexander i 1901 ble gården utlagt enken for kr. 5 000. Fra henne gikk gården i 1913 over til sønnen Anton Alexandersen. Fra hans dødsbo gikk gården i 1935 over til eier i 1957 Johan Olsen.
B.nr. 3.
Dette bruket skriver seg fra skylddeling av 8. mars 1858. Ved skjøte av 20. mars samme år gikk denne parsell av b.nr. 1 over fra Ludvig Asbjørnsen til Bård Andreassen Trolldalen for 200 daler. Bård brukte denne parsellen sammen med sin eiendom Trolldalen, og det vises til Trolldalens eiendomshistorie. Eiere i 1957 var Bernhard og Bård Bårdsen, etterkommere av nevnte Bård Andreassen.
B.nr. 4.
Som tidligere nevnt delte Hans Jonsens enke Marthe Olsdatter i 1768 sin gård (halve Lunde) mellom sine sønner Asbjørn og Jon. Asbjørn fikk det bruk som senere ble matrikulert som nr. 1, mens Jons bruk ble nr. 4. Jon Hansen (1733 – 1809) var den eldste av brødrene. Han fikk 10. februar 1768 skjøte av sin mor på 4 1/6 skinn i farsgården. Jon var gift med Mari Larsdatter, enke etter en Hans Jensen etter hvem det ble skiftet 1762, og med hvem hun hadde en sønn Jon Hansen som døde ugift i 1782, da han etterlot seg 23/4 skinn i Lunde.
Jon og Mari overdro i 1794 gården til sønnen Hans da alderdommens skrøpeligheter gjorde dem «uskikket til længere med nogen fordeel og nytte at bruge noget Jordegods». Jon og Mari hadde foruten nevnte sønn Hans (f. 1767) også en datter Berthe (f. 1772), gift 1793 med Lars Asbjørnsen Lunde. Hans Jonsen (1767 – 1810) ble som eneste sønn arving til gården. Han ble gift med Anne Bårdsdatter (1765 – 1855), visstnok fra Dypedal på Spjærøy. Da Hans var død, ble hun sittende med gården i uskifte til samfrendeskifte ble holdt 16. desember 1818. Boets løsøre ble da vurdert til vel 77 daler, og boet oppgas videre å være eiende 2 set. korn og 72/3 skinn i Lunde, ifølge skjøte av 11. juli 1794.
Hans og Anne hadde i alt 8 barn, men ikke alle vokste opp. Sønnen Jon (f. 1792) overtok gården. Ellers vites datteren Johanne Marie (f. 1790) å være gift med Semming Jonsen, en utenbygds mann. Jon Hansen (1792 – 1886) fikk skjøte 3. mars 1827 av moren og søsknene på hva disse eide i Lunde. Moren skulle ha føderåd hos ham. Jon var gift med Helene Olsdatter (1803 – 1861).
De fikk 6 barn, nemlig Hans (f. 1828), Alexander (f. 1830), Barthol (f. 1833), Johanne (f. 1835), Johan Henrik (f. 1838) og Edvine (f. 1844). Av disse kom Alexander til Goen, mens Barthol og Johan Henrik etter tur ble brukere av farsgården Lunde. Hans døde som ungkar hjemme på Lunde. Av døtrene ble Johanne gift med Ole Corneliussen Femdal og Edvine med Hans Olsen Eids-ødegården. Johan Henrik Jonsen (1838 – 78) fikk skjøte av sin far på Lunde den 30. januar 1867 for 460 daler samt føderåd. Johan var skipper og falt bort i ung alder. Hans enke, Josefine Fredriksdatter fra Tune, giftet seg senere med sin svoger Barthol Jonsen som således fikk gården.
Josefine var født i Tune 1849. Barthol Jonsen (f. 1833) giftet seg med sin brors enke og overtok dermed også bruken av gården. Også han var skipper. Ved skiftet etter Barthol og før avdøde hustru ble eiendommen i 1916 utlagt sønnen Bernhard Johnsen, som satt med gården i 1957. På Lunde bodde også hans halvbror Johan (sønn av Johan Henrik Jonsen) og søsteren Jenny.
B.nr. 5.
Dette er den andre av de to halve Lundegårdene fra slutten av 1600-årene. Det var Jon Pedersen som hadde delt Lunde i to, slik at en av hans sønner, formodentlig Jon Jonsen, fikk det ene bruket, og hans svigersønn Anders Larsen det andre. Anders Larsen er altså første bruker her. Han var gift med Jon Pedersens datter Kirsti Jonsdatter. Anders nevnes fra 1681 og fremover til begynnelsen av 1700-tallet.
I 1681-82 sies hans kones søsken å eie 10 skinn og 1/2 tønne malt i gården. Selv eide han da 2 1/2 skinn og 1 1/2qtr. malt på sin kones vegne. I 1715 nevnes Kirsti Jonsdatter som enke. Lars Andersen het foregåendes sønn. Han brukte gården bare en kortere tid inntil han i 1724 overdro den til sin svoger Christoffer Stenersen.
I 1743 eide han 2 1/2 skinn i Lunde. Christoffer Stenersen var kommet fra Femdal, men ble gift til Lunde med Kirsti Andersdatter. Han fikk 23. mars 1724 skjøte av sin svoger Lars på 1/4 tønne malt og 10 skinn i hennes farsgård. I 1743 eide han 5 1/2 skinn i Lunde. Kirsti innga seg i 1762 som enke hos sønnen Hans Lunde. Foruten denne sønnen hadde Christoffer og Kirsti også en annen sønn, Stener Christoffersen. Han flyttet opp til Forstaden hvor han levde som sjømann og døde i 1792. Han var gift med Ellen Tønnesdatter, etter hvem det ble skiftet i 1785.
Hans Christoffersen (d. 1775) var den yngre av brødrene, men det ble likevel han som kom til å overta gården. I 1763 fikk han kjøpt 2 7/8 skinn i farsgården av broren Stener, som i 1770 også fraskrev seg odelen. Hans var gift med Lisbeth Mikkelsdatter (d. 1781), en utenbygds kvinne. Da Hans var død, giftet hun seg igjen med Peder Alfsen fra Varteig. Han slo seg ned på Lunde og ble boende der til han i 1784 solgte til sin stesønn Christoffer.
Ved skiftet etter Hans Christoffersen i 1775 eide boet 11 5/8 skinn i Lunde. Gårdsbruket ble vurdert til 100 daler. Hans og Lisbeth hadde 4 barn, Christoffer, Inger Christine, Gunhild Marie og Anne Marie. Christoffer Hansen (f. 1764) fikk skjøte på 2 15/40 skinn ved sin stefar 26. mars 1784 for 20 daler. Fra før eide han nøyaktig like meget, og etter hvert overtok han også sine søskens andeler i Lunde og var til slutt eier av 11 5/8 skinn.
Han drev deretter Lunde til 1810 da han solgte til Gunder Hansen. Selv hadde Christoffer ingen livsarvinger etter seg. Han var gift med Johanne Larsdatter (f. 1751), men ekteskapet var barnløst. Christoffer kjøpte seg til sist hus på Trosvikstranden og slo seg ned der. Gunder Hansen (d. 1827) var født på Ambjørnrød i Glemmen, men fikk skjøte på Lunde for 1 000 daler 23. juli 1810.
Han hadde flere barn, således Hans Gundersen Lunde og Jon Gundersen Femdal. Hans Gundersen (1793-1874) kjøpte 16. august 1825 sin fars sjettedel i Lunde (2 sett. korn og 7 2/3 skinn) for 200 daler samt føderåd for faren. Hans var gift med Jøran Knutsdatter (1802 – 68), en utenbygds kvinne. De hadde ett eneste barn, sønnen Gunder. Gunder Hansen (1833 – 1889) overtok gården etter sine foreldre. Han var gift med Severine Olsdatter (f. ca. 1841) fra Hvaler.
De hadde i 1865 to barn, døtrene Julie (4 år) og Helga (1). Ved skiftet etter Gunder i 1889 ble gården utlagt enken for kr. 6 000. Hun giftet seg senere med Hans Martin Gundersen, som i 1893 makeskiftet gården til Jørgen Andersen mot vederlag i bl. a. et hus på Fuglevik.
Allerede året etter solgtes gården på nytt, denne gang til skipper Bernt Henriksen fra Strålsundengen, som i 1905 overdro den til Ole Olsen for kr. 11 000. Fra ham kom så gården i 1906 i P. v. A. Scheens eie. Senere ble Johan Andreassen eier, men alt i 1914 solgte han til Anton Olsen (1862-1943) som i 1943 igjen overdro gården til sin sønn John Olsen (f. 1906), som var eier i 1957. Anton Olsen var gift med Josefine Alexandersdatter Randholmen.
B.nr. 6. Nygård.
Denne gården ligger mye lenger vest enn de øvrige Lundegårdene, og det er vel de færreste som vet at den i virkeligheten utgjør en del av Lunde. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Det er først i nyere tid at husene er blitt flyttet dit vest hvor de nå ligger. Tidligere hadde de ligget midt blant den andre gamle bebyggelsen på selve Lunde, dvs. på det vesle berget like sønnenfor sameielåven, hvor hustuftene ennå sees.
Til Lunde hørte imidlertid jord helt borte ved Goenvad, og da en større utskiftning fant sted i slutten av forrige århundre, fant de det praktisk å legge en av Lunde-gårdene der borte. Selve bruket er dog meget eldre og skriver seg fra en deling på 1700-tallet. Lars Andersen har vi hørt om tidligere. Han var en sønn av Anders Larsen Lunde, som på begynnelsen av 1700-tallet synes å ha delt sin andel i Lunde i to, slik at sønnen Lars overtok den ene, mens svigersønnen Christoffer fikk den andre. Lars var to ganger gift, først med Randi Asbjørnsdatter (d. 1726), deretter med Torborg Olsdatter (d. 1759).
Hans sønner var bl. a. Ole og Hans. Ole Larsen (d. 1784) eide ved sin død 9 7/12 skinn i gården som han hadde arvet etter sine foreldre. I 1761 sees Ole å ha gjentatt odelslysning på gården. Ole var gift med Dorthe Ulrichsdatter (1730 – 1809), visstnok fra Hvaler. Den eneste og nærmeste arving sies i 1784 å være en uekte halvsøsters barn, Ragnhild Hansdatter, gift med Anders Kjølstad, vognmann i Fredrikstad. Dorthe Ulrichsdatter solgte i 1789 gården til sin søstersønn Jens Bårdsen, hvis slekt senere har sittet med den. Jens Bårdsen (1765 – 1852) var fra Dypedal på Spjærøy og var sønn av Bård Jonsen og Inger Ulrichsdatter. Han kjøpte 23. februar 1789 2 sett. korn og 7 2/3 skinn i Lunde av Dorthe Ulrichsdatter for 150 daler.
Han var dermed blitt eier av en sjettepart i gården. Jens var gift 1787 med Olia Olsdatter (1764 – 1824). Ved skiftet etter henne ble boets sjettepart i Lunde taksert for 500 daler. I alt utgjorde nettoformuen vel 600 daler til deling mellom 6 barn. Barna var Ole (f. 1787), Maren (f. 1790), Fredrik (f. 1792), Berthe (f. 1797), Jon (f. 1800) og Ulrich (f. 1808). Maren ble gift med Cornelius Audensen Femdal og Berthe med Truls Toresen Torp i Glemmen. Av guttene overtok Jon farsgården, mens broren Ole ble sjømann og bosatte seg som inderst på farsgården. Han døde i 1825 og etterlot seg da konen Olia Marie Olsdatter (fra Kallera) og barna Jens (4 år) og Ole Martin (1). Fredrik og Ulrich bosatte seg visstnok utenfor bygda.
Fredrik Jensen døde i 1840 som fattiglem på Bjørndalen i Glemmen. Jon Jensen (1800 – 1875) fikk 31. mars 1827 skjøte på farsgården for 400 daler samt føderåd for faren. Broren Fredrik fraskrev seg sin bedre odelsrett. Jon var gift med Berte Marie Hansdatter Omberg (f. 1798) fra Rolvsøy. De hadde flere barn, i 1865 nevnes således Hans (37 år), Alexander (33) og Emilie (27). Alexander kom til Randholmen, mens en eldre bror Olaves, som i 1865 bodde i Trolldalen, overtok farsgården.
Olaves Jonsen (f. 1827) fikk skjøte på farens andel i Lunde (1 d. 2 o. 3 sk.) 12. mars 1869 for 800 daler samt føderåd for faren. Tidligere hadde Olaves i noen år bodd i Trolldalen. Han var nemlig blitt gift med Helene Sørensdatter (f. 1823 i Borge), som hadde arvet Trolldalen etter sin barnløse onkel Jens Olsen. Da Olaves senere flyttet til Lunde, brukte han en tid begge gårdene. I 1865 hadde Olaves og Helene barna Betzy (13 år), Isidore (8) og Søren (11). Betzy ble gift med Dalbret Henriksen og overtok Trolldalen, mens Søren overtok Lunde. Han ble gift 1885 med Nora Christensen Strålsund (f. 1862). Olaves Jonsen døde i 1895 og Helene i 1896. Søren Jonsen (f. 1855), sønn av foran nevnte Olaves Lunde, fikk i 1892 skjøte på gården og hadde den til han i 1936 solgte til sin sønn igjen Einar Johnsen (f. 1897), som var eier i 1957.
B.nr. 22. Arisholmen.
Denne holmen har vært bebodd fra meget gammelt av, sikkert fra slutten av 1600-tallet og kanskje fra enda lenger tilbake. Det var priviligert gjestgiveri på holmen, og til dette knytter det seg mange minner og historier. Arisholmen bød også på en utmerket havn for småskuter, og her holdt således Tordenskjold til i sin tid. – Beboerne var først leilendinger eller plassfolk under Lunde, men fra 1779 selveiere.
Hans Toresen er den første vi møter av stedets gamle beboere. Han var los likesom alle hans ettermenn skulle bli det. Han bodde her først på 1700-tallet. Rasmus Hansen (1702-1777) var foregåendes sønn. Også han var los. Han var først gift med Kari Eriksdatter og etter hennes død med Mari Stenersdatter Femdal. Rasmus hadde sønnen Tore og datteren Kari, gift med Auden Ellingsen Enhus. – Ved skiftet etter Rasmus i 1777 var nettoformuen vel 92 daler, så noen egentlig velstand var det jo ikke, men likevel desidert bedre enn hos strandsittere flest.
Tore Rasmussen (d. 1778) bodde først en tid på Eidet som han festet i 1773. Han var dessuten eier av Randholmen. Arisholmen overtok han ved farens død. Han var gift flere ganger, først i 1750 med Johanne Knutsdatter Allerød, deretter i Hvaler 1759 med Katrine Pedersdatter Vauger, og endelig nevnes i 1773 som hans kone Ellen Hansdatter. Johannes Toresen (1754-1832) var fjerde generasjon på «Holmen», som stedet gjerne kaltes i dagligtale. Han ble første selveier der, idet han 23. august 1779 fikk skjøte på holmen av Lundes eiere for 96 daler. Ved overdragelsen ble skylden satt til 11/4 skinn, idet hvert av Lunde-brukene samtidig redusertes med 3/8 skinn. – Johannes fortsatte så vel fedrenes tradisjoner som los som deres skikk å inngå flere ekteskap.
Hans første kone het Oleane Larsdatter Rød (1758-1789), og med henne ble han gift i 1779. Deretter inngikk han i 1790 ekteskap med Olea Andersdatter Putten (d. 1805), og endelig på sine eldre dager giftet han seg igjen i 1805 med den unge Maria Hansdatter (1780-1866) fra Tjømø. Johannes hadde en tallrik barneflokk, nemlig Maren (f. 1782), Tore (1785), Rebekka (1787), Hans (1790), Anne Kirstine (1793), Oleane (1794), Johanne (1796), Anne (1798), Rasmus (1799), Olea (1813), Andrea (1810), Jørgine (1817), Alexander, Johannes og Helene. Om barna vites at Andrea ble gift 1835 med los Olaus Olsen, Anne 1824 med los Anders Jacobsen Seilø fra Hvaler, Maren 1814 med los Jonas Jacobsen Seilø og Olea 1835 med styrmann Niels Olsen fra Nøtterø. Alexander Johannessen døde som ugift matros i Frankrike 1840.
Tore overtok Arisholmen. Johannes (f. 1825) ble gift som rorskarl i 1850 med Anne Marie Arvesdatter Rød. Tore Johannesen (1785-1856) fikk skjøte på Arisholmen og Randholmen av sin far 17. august 1818 for 200 daler. Tore var los som de øvrige i slekten. I motsetning til sine forfedre forble han imidlertid hele sitt liv ugift, og han overdro på sine eldre dager eiendommen til sin søster og svoger. Han tok da opphold hos dem til sin død. Olaus Olsen (1806-58) fikk skjøte av Tore i 1841 på begge holmene for 200 daler. Ved skiftet etter ham, sluttet 11. april 1860, ble eiendommen utlagt enken for 1 200 daler.
– Olaus var gift med Andrea Johannesdatter Arisholmen (1810-92). Selv var Olaus kommet oppe fra Forstaden. – De hadde mange barn, hvorav datteren Caroline Marie i 1852 ble gift med fraktemann Anders Enersen fra Hurum. – For øvrig sies det i 1865 å være følgende barn på Arisholmen: Mina (31 år), Thea (26), Lina (28), Emma (21), Hanna (19), Jose-fine (16) og Johannes (14). Av barna omtales Johannes og Emma nedenfor. Av de øvrige ble Hanna (f. 1847) gift 1875 med fraktemann Anton Abrahamsen fra Sarpsborg, Josefine (f. 1850) 1897 med rorskarl Edvard Bårdsen Trolldalen, og Lina (f. 1842) døde ugift i 1873. I 1865 holdtes 2 kyr og 1 sau på Holmen.
Johannes Olsen (f. 1849) var styrmann. Han fikk skjøte på eiendommen i 1880 av sin mor for kr. 3 000 samt føderåd. Han solgte imidlertid få år etter til sin svoger Anders Olsen fra Hvaler. Johannes var gift med Mina Jensdatter Bjørnevågen. Anders Olsen var los. Han ble gift med Emma Olausdatter og fikk i 1888 skjøte av sin svoger Johannes på dennes fedrenehjem og slo seg dermed ned der. De etterlot seg en datter Anna (f. 1876). Hun ble gift med styrmann Henry Olsen (f. 1875), og han overtok dermed gården.
Arisholmen med Håholmen, Bukkholmen og Rispholmen ble først i 1924 særskilt skyldsatt og fraskilt g.nr. 32 b. nr. 1, 4, 5 og 6. Ved skylddeling i 1941 ble en del av eiendommen atter delt, og det egentlige Arisholmen fikk g. nr. 32 b. nr. 41 og solgtes samme år av Henry og Anna Olsen til disponent Leiv Liaskar fra Oslo. 1950 ble Anthon B. Nilsen & Co. Ltd. eier for kr. 67 500 og i 1956 Sarpsborg mek. Verksted A/S for kr. 130 000. Bebyggelsen er atskillig forandret. B. nr. 22 har nå skyld 0,07 mark. Holmen har i de senere år utelukkende vært benyttet som feriested.
Eldre stedsnavn ved Lunde:
– Sør i Myra – Den sydlige delen av det lange smale jordet syd for husene på Goen.
– Lønnenga – Det lange smale jordet fra Femdal b.nr.4 fra Rv 108 og nord-østover mot Wennersberg. Opprinnelig tilhørende Lunde b.nr. 5.
– Bårdstangen – Det offisielle navn som omfatter hele Tangen området, men i dagligtale er det fortsatt Tangen som blir brukt.
– Den lange kilen – Kilen som danner vestgrense for eiendommen Bårdstangen.
– Vraketangen – Stedsnavn fra området ved Kjøkøysundet, rett nord for Baardsens gamle butikk.
– Dælabærjet – Det høye fjellet vest for Bjørnvågveien rett før kilen. Gammelt sagn fra Dælaberjet her.
– Melkebakken – Jordet rett under Dælabærjet. Her ble, som navnet sier, kyr på sommerbeite melket.
– Bjørnevågbakken / Granåsen – På Lunde b.nr. 4. innerst i Bjørnevågkilen lå i mellomkrigsårene en skibakke. Mange skirenn ble avviklet der, særlig før Smertukollen ble anlagt.
Annet om Lunde:
– Friluftsområdet Tangen. Mellom ferjeleiet i øst og Den lange kilen i vest ligger Tangen friluftsområde, som er blitt et populært utfartsområde i sommertiden. Her stod det til lenge etter 2.verdenskrig reisverket til noe som åpenbart var tenkt å skulle bli et større bygg. Ofte ble det kalt «Huset til murer Kristiansen», men få visste noe annet om prosjektet enn at eieren visst hadde tenkt å bygge boliger for utleie.
Så langt kom det aldri, og reisverket ble til slutt revet. Når det gjelder Tangen Kafeteria, oppført i 1962, hadde den sin storhetstid mens ferjetrafikken pågikk fra 1959 til 1970. Ved Vraketangen og videre sydover til slippen er det i dag private båthavner. Her og ellers i Tangenområdet har det bodd yrkesfiskere. Stedet hadde tidligere bensinstasjon, og i området syd for Bårdsens brygge er det slipp for opphaling av mindre båter.
– «Vraking». Om leting etter vrakgods forteller Alfred Jensen i «Vrakning i gamle dager. Havet tok og havet gav» i en artikkel i Folden 27.11.1940. Han forteller om de mange gamle, og ofte svært dårlige, treskutene som byen hadde i annen halvdel av 1800-tallet. Mange av dem var dårlig utstyrt med rigg og seil og også skroget var lite seilbart. Fikk de en skikkelig pålandsstorm og ikke hadde driverom nok, bar det rett i brenningene. Skroget ble malt til pinneved, og last og inventar drev til alle kanter.
Var skuta så heldig å komme klar av land, gikk likevel ofte dekkslasten over bord eller den ble lempet for å lette skuta. En masse last og vrakgods drev mot land, og etter en real storm «kunne de ytterste øyer og holmer ligge strødd med planker og bord, rundholter og rigg, og mellom alt dette deler av skrog og kanskje et eller etpar lik, vasket opp av sjøen». Det er nok helst forholdene i den ytre skjærgården på Hvaler, det her tenkes på, men vrakgods var heller ikke noe ukjent fenomen innover blant Kråkerøyholmene og hvorfor ikke endog ved Vraketangen?
Alfred Jensen fortsetter: «Den som først kom over en slik valplass og fikk lempet i haug og merket av, han kunne gjøre en god jobb, og i årets løp var vrakingen den fornemste fortjeneste ved siden av fisket. Her har vi en god forklaring på hvorfor folk fra de aller eldste tider har bygget og slått seg til på de ytterste øyer og holmer helt ute i havkjeften. Den som bodde lengst ute, var nærmest vrakplassene og kunne «skumme fløten» før andre kom til. Men den som var førstemann begynte ikke straks å lempe i haug. Med febrilsk hastverk sprang han fra kløft til kløft, fra odde til odde, for å undersøke om det var drevet i land noe som var mer verdifullt enn planker og bord, og som kunne stikkes unna før lensmannen eller misunnelige naboer kom til stede.»
Alfred Jensen gjenforteller hva han i sine unge år hørte om folk som hadde forsynt seg på tvilsomt vis under vraking og hvorledes dette hadde blitt straffet. «Ved et annet forlis kom folk over en mann som gravde i lommene på et ilanddrevet lik og forsvant da han så seg oppdaget. Folk undret seg over at han sluttet rent med fisket og bare reiste til byen og drakk seg full. Det ble verre og verre med fylla, men familien så ikke ut til å lide noen nød, så han hadde funnet penger på liket og led av samvittighetskvaler. En høstkveld seilte han snekka over hue på seg øst for Kjøkøya og ble aldri funnet».
Les om husmannsplasser fra Lunde her og her
Egne fotos fra Lunde:
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Kartverket.