Om Bjørnevågen:
Bjørnevågen har gårdsnummer 431. Gården er den på Kråkerøy som kan oppvise den største forandring angående vekst i størrelse og anseelse i løpet av de siste 2 – 3 hundre år. Gården var enda på slutten av 1600-tallet regnet for en «plass», antakelig ryddet omlag år 1600 eller så. Første gang vi overhodet ser gårdsnavnet nevnt, er visstnok i 1639.
Fremdeles i 1680 sies den å være «en liden plads af forskrevne gaards (Lundes) eiendele, gifver ei videre ledning». I løpet av første halvdel av 1700-tallet skjedde det forandringer. Bjørnevågen frigjorde seg fra Lunde, ble matrikulert for seg og ble egen gård. Den lå jo imidlertid nokså tungvint og avsides til, og innmarken var heller beskjeden, og Bjørnevågen ble derfor fremdeles regnet som en liten eiendom.
I begynnelsen av 1700-årene var en ny slekt kommet inn på gården med Ole Jensen. Han og hans etterkommere synes å ha vært folk med tak og fremferd i. Det ble etter hvert velstand på gården, etter de lokale forhold å regne, og ved inngangen til 1800-tallet var gården faktisk blitt en av de større på øya. Eierne hadde hele tiden forstått å holde eiendommen samlet på en hånd, mens det øvrige Lunde derimot var blitt oppdelt og utstykket. På 1800-tallet var Bjørnevågen-folkene på mange måter av de førende i bygda, både politisk og økonomisk og er nok fremdeles i dag en av de mer verdifulle eiendommene på øya.
Bjørnevågens dyrkbare jord finnes rundt husene og vestover mot Bjørnevågkilen. Det øvrige er skog og fjellarealer med gode beitemuligheter. Arealene langs vannkanten er i dag stort sett hytteområder. Holmene Skuteholmen, Brattholmene, Vestre Saueholmen, Sauholmen og Lille Sauholmen tilhører også gården. Dessuten er Skauholmen felleseie med Femdal b.nr. 1.
Våningshuset ligger på sin opprinnelige plassering, men er flere ganger ombygd og utvidet. Fjøset fra 1870 ble revet og nytt ble bygget på samme sted i 1987. Gårdens stabbur er fra ca. 1870. Det som opprinnelig var sommerfjøs ble revet og bygget opp igjen som hønsehus. Senere ble denne bygningen omgjort til drengestue for Oscar som i mange år var gårdsgutt på Bjørnevågen. I gammel tid gikk veien til Bjørnevågen fra toppen av Trolldalsbakken ved Bråtagrinda, videre syd for Lunderamsa og frem til gården.
Gården grenser i vest til Bjørnevågkilen med nordlig punkt der veien i Bjørnevåglia gjør en skarp sving nordover mot Lunde. Fra ytterste punkt i Bjørnevågkilen går grensen langs vannkanten østover mot Tyttebærtangen, Kalkkilen og helt til Den lange kilen. Herfra går grensen nordover og vestover mot husene på gården og videre langs Bjørnevåglia fram til Bjørnevågkilen. Den dyrkbare jorden finnes rundt husene og vestover mot Bjørnevågkilen. Det øvrige er skog og fjell-lendt utmark med gode beitemuligheter.
Navneformer:
Biorneuagh 1639. Biørneuog 1667. Biørnevogen 1670. Biørnevougen 1700. 18-1900-tall først Bjørnevaagen og i dag Bjørnevågen. Antakelig av mannsnavnet eller dyrenavnet Bjørn.
Husdyrhold:
I 1668, 3 hester, 5 kyr, 3 ungkyr og 4 sauer. I 1865, 3 hester, 9 kyr, 7 sauer, 1 gris.
Areal i 1939:
Åpen åker 37 mål, eng 67 mål, have 1,7 mål, i alt 105.7 mål.
Simen Bjørnevågen hører vi om fra 1645 da han eide 1 hud 1 1/2 skinn i sin gård. Simen forekommer enda i 1657. I 1666 nevnes Berthe eller Birgitte, sikkert hans enke. Simen var nok av den gamle Lunde-slekten. Hans barn var Erik Simensen Bjørnevågen, Lars Simensen Holte samt døtrene Ingeborg, Gunhild og Anne.
Erik Simensen sies ved manntallet i 1666 å være 31 år gammel og således født omlag 1635. Erik, broren Lars og søstrene var alle medeiere i gården, men Erik var bruker. Han levde til først på 1700-årene, og hans barn var vel den Mari Eriksdatter som døde på Bjørnevågen i 1733. Hun var født ca 1663.
Ole Helgesen nevnes som bruker i 1715. Han var kan hende gift med ovennevnte Mari Eriksdatter og var muligens far til Gjest. Gjest Olsen nevnes i 1720 – 30-årene som eier og bruker av halve gården. Han solgte til sin medbruker Ole Jensen i 1738 og flyttet selv til Holte. Ole Jensen ble senere eier av hele gården. Hans sønn Jens Olsen (født 1720) kjøpte i 1744 9 skinn i Bjørnevågen for 160 daler. Den andre halvparten skulle faren selv bruke så lenge han levde.
Niels Jensen (1750 – 1809), foregåendes sønn, fikk i 1769 skjøte på halve Bjørnevågen av faren. Den andre halvdelen fikk han skjøte på i 1781 samt føderåd, da de gamle skulle «forblive hos ham paa Brødet» – til sin død. Niels var gift med Anne Arvesdatter Skåra og de fikk blant annet sønnen Jens. Jens Nielsen (1781 – 1850) fikk under inflasjonen i 1811 skjøte av sin mor på hele gården for 2400 daler. Han giftet seg i 1811 med Ellen Guttormsdatter Rød (død 1828). Sønnen Niels Jensen (1813 – 1900) fikk i 1840 skjøte på hele gården for 1000 daler av sin far.
Ovenståendes sønn Jens Nielsen (1851 – 1934) overtok farsgården for kr. 11.000,- i 1892. Han var gift med Adolphine Olsdatter Vister (1855 – 1933), hvis mor var fra store Enhus. Hans sønn Nils Jensen Bjørnevågen (født 1879), gift med Emma Huseby (født 1881), fikk så gården. Eier og bruker i 1957 var sistnevntes sønn Jens Bjørnevågen. (født 1913) ved skjøte av 16.juli 1947.
Eldre stedsnavn ved Bjørnevågen:
På Bjørnevågen oppbevares en usignert, men detaljert og interessant fortegnelse over stedsnavn, herunder navn på løkker og jorder, som enten fortsatt er i bruk på gården eller i nærmeste nabolag eller som tidligere har vært brukt. Fra denne oversikten kan leses:
- Sommerfjøsstykket (-støkke) – I østkant av dette jordet stod det tidligere et sommerfjøs som var i bruk fra vår til høst så lenge buskapen gikk på beite. Mens sommerfjøset bruktes, ble fjøset i driftsbygningen rengjort. Vegger og tak ble kalket, slik at et velstelt fjøs stod klart for vinterbruk.
- Villduetuten – Navn på et lite skogstykke sør for sommerfjøsstykket. Betegnelsen – tuten forteller at det var en trang snarvei til neste jorde.
- Sør i Enga – Navn på jordet sør for Villduetuten.
- Lunden (utt. Luen) – Et skogstykke sørvest for Sommerfjøsstykket. Tidligere ofte brukt som leke- og danseplass.
- Sletta (uttalt med enstavelses tonelag) – Et stort jorde nedenfor gårdstunet.
- Sauebingsmyra – Den vestlige delen av Sletta, der det var en inngjerdet sauebinge.
- Dumpa – En forsenkning i terrenget ved kjøreveien vest for Sauebingsmyra.
- Dumpestykket – Jorde ved Dumpa.
- Vesterenga – Jorde vest for Dumpestykket.
- Kubingen – Inngjerdet jorde i tilknytning til Vesterenga.
- Sandgropa – Sandtak nord for kjøreveien.
- Lia – På nyere kart benevnt Bjørnevåglia, men på gården selv bare kalt Lia. Mye besøkt av turgåere om våren.
- Holmen – Et lite skog- og fjellområde midt i dyrket mark sør for Vesterenga.
- Kuhavna – Inngjerdet havn for kyrne.
- Lerstykket – Jorde sør for Holmen.
- Lange mostykket – Jorde sør for Lerstykket.
- Moa – Beitemark ned mot Bjørnevågskilen.
- Nesekra – Beitemark sør for Moa. Ekra er omlydsform av aker og antyder at området engang har vært dyrket.
- Løytnantskroken – Terreng med krattskog mellom Sør i Enga og Hauabakken. Navnet har trolig tilknytning til svenskekrigen i 1814, men ingen lokal tradisjon er kjent.
- Hauabakken – Rydning i skogkanten sør for Løytnantskroken. Ofte brukt som lagerplass for ved.
- Russlandskroken – Skogsterreng sør for Hauabakken. Navnet er ikke forklart, men det er fristende å peke på at husmannsplasser i Norge kunne få slike navn. Den kjente dikter Alf Prøysen har gjennom sitt etternavn gjort en slik husmannsplass kjent i vide kretser. Men bygdeboka for Kråkerøy slår fast at det aldri har vært noen husmannsplass på Bjørnevågen. I Norsk stadnamnleksikon står stedsnavnet Rust forklart som lund, liten skog. Har stedet vært kalt Rust-landskroken, er det språklig helt klart at det etterhvert ville falle bort.
- Gunnarklova – Navnet trolig knyttet til en eller annen Gunnar eller Gunder som kanskje i gammel tid har hatt et enkelt krypinn på dette stedet.
- Revehiet (lokal uttale Revahie) – Et av de få revehi som er avmerket som stedsnavn på offentlig kart. Dette hiet ligger i knutepunktet for skogstier som fører sørover til Tyttebærtangen (i lokal uttale som regel bare Tangen), vestover til Kilen og østover til Trolldalen.
- Kattedammen – Kan navnet tyde på at en der druknet uønskede kattungekull? Eller er det slik at en av gårdens katter hadde en dramatisk opplevelse der, f.eks. et møte med en av beboerne i Revehiet?
- Isdammen – Her ble det skåret isblokker til bruk for gårdens folk.
- Klova – Øst for gårdstunet. Her gikk den eldste veien fram til gården, nemlig før veien fra Kilen og Lia ble tatt i bruk.
- Lunderamsa – Høydedrag med bronsealderrøys. Ordet rams må her oppfattes som røys.
- Kaholmen – Kan muligens være en kortform for Kalveholmen fra den tid kalvene ble sluppet på beite der om sommere
- Eidet (uttales Eie) – Den gang vannet stod høyere, var Kaholmen her skilt fra Kråkerøyfastlandet (hvilket nettopp kan ha gjort det naturlig å bruke Kaholmen som havn for kalver og ungdyr). Eid betyr vadested. Eidet og Kaholmen hører forøvrig under Femdal og Lunderamsa under Lunde.
- Dalen. (uttales Dæln) – Noen jenter ble tatt inn i berget her — i sin tid. Hvis de da ikke ble med noen hollandske sjøfolk om bord. Iallfall ble det ringt med kirkeklokker etter dem.
- Sjøbubakken – Her lå det som navnet antyder engang en sjøbu.
- Skuteholmen – Her har det vel i sin tid kunnet ligge mindre seilfartøy, hvorav navnet.
- Neset – Her var den faste båtplassen for gårdens folk.
- Illeskillskjæret – Dette er – et i og for seg uforklarlig – navn på en odde – og altså ikke noe skjær i vanlig forstand i Bjørnevågskilen. Det har vært gjettet på at annet ledd i navnet ikke skal være -skill, men -sild, og at det kan ha hengt sammen med at det i den store sildefiskeepoken på 1800-tallet ble gjort et usedvanlig stort sildesteng inne i kilen og at silda ble hovet inn fra dette skjæret og derfra kjørt i kjerre til jordene ovenfor og der brukt til gjødsel.
- Myrbukta – Ligger utenfor to jorder som begge kalles Myra.
- Myra – Se 35.
- Jakteberget – Med hester som trekkdyr ble farkostene her trukket på land om høsten, d.v.s. dratt opp på stokker.
- Vindi – Ordet uttales med tydelig d og er navnet på et flatt fjell og en grønn bakke som her ligger ubeskyttet mot sønnaværet.
- Vatrekkskjæret – Her trakk fiskerne vad for å få agn.
- Sauholmen – Her gikk sauene på beite.
- Jadahølet – En bukt på Sauholmen.
- Sandbukta – Betydningen gir seg selv.
- Småsunda – Dette betegner sundene mellom store og lille Sauholmen, Lille Sauholmen og Arisholmen og mellom alle disse og fastlandet.
- Tangen – På nyere kart står i dag Tyttebærtangen, men uttalen blant fastboende er fortsatt stort sett bare Tangen.
- Kalkkilen – Kalk, dvs. skjellsand, til hønene ble hentet her. Tilskudd av kalk gav sterkere eggeskall.
- Lange Kilen – På nyere kart står det Langkilen. Betydningen er klar, for kilen er lang.
Annet om Bjørnevågen:
Om gårdsgutt Oscar kan fortelles:
– Gårdsgutten Oscar Olsen Goen hadde tjent på Bjørnevågen i ikke mindre enn 51 år da han døde i 1967. For sin lange og trofaste tjeneste fikk han kongens fortjenestemedalje. Da han begynte sitt arbeide på Bjørnevågen, gjorde han det klart at han ikke ville lære seg å melke, og at det var hester og arbeide i skog og mark som var det han hadde tenkt seg. Etter en stund ga han uttrykk for at han heller ville prøve seg på sjøen. Allerede få dager etterpå var han tilbake på Bjørnevågen igjen og sa at sjømannslivet var nok likevel ikke noe for ham. Deretter ble han værende på gården livet ut.
Da Oscar ble syk og døde i 1967, hadde de en hest på gården som ble kalt Pelle. Denne hesten var bestevenn med Oscar, som hver kveld tok seg en tur i stallen, ga hesten en godbit, snakket med den og ga den en klem. Da Oscar til slutt måtte legges inn på sykehus, måtte de andre på gården overta stellet av Pelle. Hesten så ut til å vantrives og ville nesten ikke ete selv om de ga den det beste som fantes. Da beskjed kom fra sykehuset om at Oscar var død, gikk Jens Bjørnevågen i stallen for å fore hesten, men fant den død i båsen. Dyrlege ble budsendt og hesten undersøkt. Noen dødsårsak lot seg ikke påvise, og den alminnelige oppfatning var at Pelle rett og slett hadde sørget seg til døde. Hesten var visst bare ca.12 år gammel.
– Bjørnevåglia med sine store forekomster av blåveis, edelløvskog og gamle, maleriske trær, det vil si at stort sett hele området nord og øst for veien fra kilen og fram til husene på gården, har vært foreslått som verneområde. Som sådant er det mye besøkt av turgåere.
– En pilspiss og en brosje som antas å være ca. 3 – 4000 år er funnet på gården og er i gårdens eie, likeså en sølvdaler fra 1625. På veggen i stuen finnes det en samling med tinnfat som er premier for fin melkeproduksjon gjennom årene. Melken ble tidligere for det meste levert til folk i Trolldalen /Tangen området, men også til kjøpmann Ringstad på Fuglevik.
– En gammel kaffekjele i kobber som stammer fra selveste Peter Wessel Tordenskiold er likeledes i gårdens eie. Den er sagt å være erstatning for en båt som Tordenskiold hadde lånt, men ikke levert tilbake, og hører naturligvis med til severdighetene på gården.
– På Bjørnevågen ble det drevet med melkekyr fram til for få år siden, men i dag dreier det seg om kjøttproduksjon og livdyr. Gården har egen sag for skjæring av bord og plank til eget bruk.
Les om husmannsplasser under Bjørnevågen her.
Egne fotos fra Bjørnevågen:
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Nasjonalbiblioteket.
– Barndom og oppvekst på Bjørnevågen/Kråkerøy 1920-1940. Signe Tveterås