Under Arisholmens glanstid:
Enhver liten øy og holme har sin historie hvis man bare kan finne den frem. Mange av våre mindre øyer har før vært bebodd, nå er alle spor utslettet og deres historie er tapt for alltid. Blant de få holmer i vår skjærgård som ennå er bebodd, må Arisholmen sies å være den mest interessante, og dens historie er like gammel som fastlandets.
Undertegnede har i alle år kjent til en del av denne historie, og da en etterkommer av holmens gamle slekt fremdeles bor på stedet, reiste jeg ut for å få de nærmere detaljer. Arisholmen eies og beboes av forhenværende skipskaptein Henry Olsen og frue Anna, som stammer fra de gamle slekter. Begge er i 60-årene og meget interessert i å samle så meget som mulig av holmens og de gamle slekters historie, og her er et lite utdrag av det jeg fikk høre.
Det var selvfølgelig sjøfarten som gjorde Arisholmen til det knutepunkt den i sin tid var. I gammel tid ble skutene buksert eller varpet ut fra sine lasteplasser oppe i elva, og de ankret da opp på flaket syd for Arisholmen for å vente på god vind. Her var det god havn og god ankerasje, og så var det lettvint med den tids små fartøyer som sjelden var over 2-400 tonn, å stikke seg ut forbi Teneskjær og til sjøs.
Skuter som kom fra sjøen kunne i maksvær krysse seg opp Lera og inn på flaket for å ankre, og på denne måten ble det sommeren igjennom samlet en hel liten flåte av skuter på havnen. Det var trelastfarten som da florerte, vesentlig med handhugne bjelker på Holland, Tyskland, og delvis Belgia og Frankrike, og en stor del av flåten bestod av de såkalte «koffer», tyske og hollandske, og tildels norske som var innkjøpt fra disse land.
Som en følge av dette sjøfartsentrum like utenfor stuedøren hos Arisholmens beboere, var alle de mannlige personer loser eller sjøfolk. Så langt tilbake som det finnes opptegnelse over slektene på holmen, eller muntlig overlevering om samme, har det alltid bodd loser der helt ned til den nåværende eier, som nevnt har vært sjømann og skipskaptein.
I denne tid – ca. 300 år – har holmen gått i arv innen samme slekt, enten gjennom sønn eller datter eller en sidegren. Selvfølgelig er de eldste personer kommet slik i bakgrunnen at deres historie for det meste er glemt. Dette er således tilfellet med Nils los, far til Johannes Toresen som var den nåværende fru Anna Olsens oldefar.
Johannes var los og likeså hans, sønn Olaves, og dennes sønn Johannes som var gift med Mina Bjørnevågen. Etter denne siste Johannes gikk holmen over til hans søster Emma som var gift med los Anders Olsen fra Spjær på Hvaler. Anders var far til nåværende fru Olsen om altså arvet holmen etter ham.
Her skal bemerkes at den slekt som hele tiden har hatt holmen i besittelse, er kommet fra Hvaler fra først av og var en av de dominerende slekter der ute. Den eiet flere av Hvalers største gårder som Østre Spjær, Storrød på Kirkeøy osv. og tre av Hvalers gamle lensmenn var kommet fra denne slekt. Fra gammelt av har det vært en jevn velstand på Arisholmen, og dette er naturlig nok i betraktning av de muligheter som forelå.
For det første så hørte flere av de største Kråkerøyholmer til Arisholmen, som for eks. Sauholmen hvor det er fôr til hest og flere kuer. Det var av stor betydning for Arisholmens beboere å ha kuer og sauer, – de siste kunne jo fø seg selv på de mindre holmer det meste av året, og så ga de ull til klær som jo vesentlig var hjemmelaget i de dager. På Bukholmen var det hus, og beboerne der pliktet å arbeide 12 dager om året – 6 om høsten og 6 om våren – for eierne av Arisholmen.
Det finnes ennå slekter som skriver seg fra denne holme under navnet Burkholm den gang. For det annet så var som nevnt de forskjellige eiere av Arisholmen loser – driftige karer som nok på grunn av holmens beliggenhet ved skutenes ankerasje skummet fløten av losingen inn til Fredrikstad. Dertil kom at de hjemmeværende kvinner drev en slags skipshandel sammen med bevertning for reisende, og da de så fikk brennevinsrett som det het, så var det nok ingen dårlig inntekt eierne av Arisholmen hadde.
At de fikk denne brennevinsrett gikk slik til: I dansketiden kom en gang en dansk skatteoppkrever til Norge. Som vanlig den gang kom han med en seilskute, og denne, ankret opp på Arisholmflaket. Som andre reisende skulle han ha seg et skikkelig måltid etter strabasene, og som god dansk borger av høy rang naturligvis også øl og snaps til. Han ble ytterst forbitret da han hørte at de ingen brennevinsrett hadde, og lovte, at han skulle ordne dette så snart han kom tilbake til København.
Året etter kom et forseglet skinnbrev til eieren av Arisholmen, med kongens tillatelse til å drive bevertning med salg av øl og brennevin. – Dette brev er dessverre kommet bort, sier Olsen og frue, men gamle Møller ved Svinesund hadde lest det. Han hadde samme bevilling. Det var i det 17de århundre at dette hendte, og nå begynte en florisant tid for eierne av Arisholmen. «Elias Kremmer» har i en av sine bøker skildret hvordan skipperne fra de tilankersliggende skuter holdt rene bakkanaler i land på holmen med drikk og spetakkel, og hvordan de satte sine mannskaper til å bære og velte sten ned til stranden og lage brygge.
Det må ha vært et storslagent arbeide, for det ytterste kar med tømmerramme omkring, måler sine 10-12 fot i firkant. En del av tømmeret og stenkaret er ennå synlig, men bryggen går nå ikke så langt ut. Langs bryggen og innover den flate stranden ligger svære tømmerstokker i rad, halvt nedgravd i leren. Det er sikkert levning etter en slipp til opphaling av store fartøyer, så det har vært drevet med litt av hvert på Arishomen den gang.
Oppe i bakken, i en stor jordfast sten står ennå ringbolten som taljen bruktes i, og med litt fantasi kan man godt tenke seg en skonnert eller koff på vei oppover for å reparere en lekkasje eller annen skade under vannlinjen. Det sier seg selv at også de omboende fra Kråkerøy, Hvaler osv. reiste til Arisholmen for å få seg en lystig kveld. Samværet mellom disse og sjøfolkene har ikke falt heldig ut, for det går gamle sagn om slagsmål på livet der ute. Tilslutt ble saken meldt og brennevinsretten ble innskrenket slik at man måtte ha reist minst en norsk mil for å få kjøpt brennevin.
Om dette ble strengt overholdt er vel uvisst, for gamle folk kunne fortelle at innviede som kunne holde tann for tunge hadde sine hemmelige tegn, kom om natten, og fikk det de behøvde. Når salget av brennevin på Arisholmen opphørte, er det ingen som vet. Det døde vel ut litt etter litt ettersom folk begynte å brenne selv, og salg ble alminnelig på flere steder.
Den gamle gjestgivergård på Arisholmen må ha vært en stor bygning etter tomten å bedømme. Tradisjonen vet å fortelle at salg og bevertning foregikk i første etasje, mens annen inneholdt dansesal, gjesterom osv. Det gikk store ord om en toller som spilte fiolin der om kveldene mens dansen gikk over tilje. Det var nemlig tollvakt ved holmen, som rimelig kunne være.
Den nåværende bygning på Arisholmen ble fullført i 1814 etter at oppførelsen var blitt avbrutt ved svenskenes invasjon da de besatte Kråkerøy og marsjerte mot Fredrikstad. Det var bare kvinnfolk hjemme da svenskene kom. Losene var vel ute i tjeneste – kanskje i den norske flåte som ikke spiller noen rolle ved den anledning. Kvinnfolk og snekkere rømte i land på Kråkerøy, og svenskene tok seg tilrette, slaktet høns og andre dyr og ranet mel og matvarer, så det var et ribbet hus eierne kom tilbake til.
Den over hundreårige bygning er så solid at den vil gjøre tjeneste i lang tid ennå, og størrelsen og arkitekturen viser at det var velstandsfolk som engang lot den bygge. Den står litt tilside fra den gamle tomt hvor det nå er have. Olsen og frue forteller at de har funnet mange gamle saker fra gjestgivertiden, blant annet brennevinsdunker og levninger av kaffesekker etc., men de vesentlige av de gamle ting er dessverre solgt for billig pris til agenter som reiste rundt på slike steder og kjøpte opp antikke saker. Det eneste av betydning som er igjen er et par vakre kobberkjeler med påklinkede høye jernben som utgjorde brannjern.
Gamle skipspapirer som konos-sementer etc. er også funnet bland annet skrammel på loftet. Fru Olsen forteller at en halvsøster av hennes bestemor ble gift med den viden kjente Seilø-losen. De ble viet i gamle Glemmen kirke som da gjorde tjeneste, og bryllupet stod på Arisholmen. Midt i bryllupsfesten måtte brudgommen ut og lose en hollenderkoff inn til Fredrikshald.
Skipperne på de tyske og hollandske koffer hadde vanlig sin familie med ombord. Engang døde et lite barn på en slik koff som lå seilferdig på havnen og det ble begravet på holmen – antagelig der hvor det nå er have. Olsen og frue forteller mange historier som er gått fra munn til munn i årenes løp, men det ville føre for vidt å gjengi alt sammen.
Arisholmen med sitt gjestgiveri og sine gamle tradisjoner spillet naturligvis en rolle under konfliktene med Sverige. Det fortelles da også at Tordenskiold var gjest på holmen; og at han ikke gav noen etter hverken i drikk eller når det gjaldt kvinner. Det er jo en kjensgjerning at han kom den veien og fòr gjennom Putten og videre innenfor Hvaler på vei mot Dynekilen. Det var nok losene på Arisholmen og Hvaler som tok hans flåte velberget igjennom.
Rett betenkt skulle hans statue stå på fjellet overfor husene, pekende østover med den ene armen. Den ville gjøre seg der ved skipsløpet. Kårstuen eller bryggerhuset på Arisholmen er vel et av de eldste av de nå stående hus her omkring. Det er oppført av solid tømmer og hadde i sin tid en uhyre bakerovn og faste innelukkede senger på veggen. Interessant for undertegnede er at min bestefar har arbeidet noen av møblene der, – antagelig for ca. 140 år siden.
De som nå en vakker sommerdag kjører forbi det idylliske sted i motorbåt, aner lite om det som der engang gikk for seg. – Når havnen lå full av flaggende skuter og båtene rodde fra og til borde med hvitbrystede skippere og flagget slepende i vannet, da hadde holmen sin glanstid – en tid som aldri kommer tilbake. – Og når fru Olsen engang faller fra så går vel holmen ut av den slekt som i århundreder har hatt sitt hjem og sitt virke der.
Som jeg ofte har vært inne på, så er det ingen som gror mer fast til sitt fedrehjem enn de som holder til på øyer og holmer i skjærgården, tross all forsakelse av moderne bekvemmeligheter. Olsen og frue kunne selvfølgelig selge for god betaling og flytte til sentrale strøk på sine gamle dager, men vi er grodd så fast her, sier fru Olsen, at vi ikke kan rive oss løs, enda det er tungvint nok om vinteren når isen stenger.
Og så bor de to alene der ute i det store hus, de pusler med sitt og lever kanskje mer fornøyet enn mange som skubber seg mot hverandre i de tettbyggede distrikter. Men om sommeren er det ikke ensomt på Arisholmen.
Da kom gjestene fremdeles strømmende til, og havnen er full av flotte motorfarkoster. De som engang her vært der kommer alltid igjen til de gjestfrie folk, og det er nok mange som vil savne disse turer og sitt ferieopphold der, når holmen engang går over til en privatmann som fredlyser eiendommen – slik som det er gjort med så mange vakre steder i vår skjærgard. A. J.
Kilder:
– Smaalenens Social-Demokrat 08.10.1938.
– Andre fotos 2017: Roger Kjellvik.