Tilbakeblikk – et barndomsminne:
Et vidunderlig vær. Jeg sitter på toppen av Breifjell og ser ut over sjøen som ligger blank og flimrende i vårsoldisen, med Færdertårnet som en fyrstikk langt langt ute i synsranden. Breifjell er ikke noen Jotunheim akkurat, det er 54 meter høyt ved den lille stenvarde, og temmelig flatt på toppen, så det skal ikke gjøre seg til av sine dimensjoner – ikke nå iallfall.
Men engang var det forferdelig stort, et helt eventyrland for seg selv, det var den gang jeg som 5-6-åring fulgte min eldre søster hit opp for å sanke ved, eller skjære lyng til kuene i vårknipen. Den gang kunne man oppleve det utroligste her oppe på Breifjell. De små forkrøplede fjellfuruer som lå som et grønt teppe utover knausen, kunne gjemme et og annet. Rusket man i den kunne det skvette frem en grå hare som satte avsted så de butte klør slo takt i fjellskorpen, og klappet man i hendene kunne det brase opp fire fem store årfugl fra lyngen i myrlendet.
Merkelig nok stod her et lite granholt helt på toppen tett ved varden, nå er det nesten forsvunnet, hugget ned av uvettige mennesker uten sans for det som pynter fjellet. Mellom gran og enerbusker blomstret blåveisen her før alle andre steder, det rent blånet i det tørre gress, og det var en tradisjon for både unge og gamle å gå hit opp for å plukke vårens første og vakreste blomst. Ennå slenger det en og annen kvast hist og her, men de står ensomme og sørger.
Granholtet som lydde mot nordenvind og fanget solvarmen, er ikke mer. Minnene strømmer på. Som smågutt kom jeg engang på et årfuglkull her oppe, de var nettopp kommet fra redet og tok ikke til vingene, men pilet pipende gjennom lyngen. Et par av dem stakk hodet inn i en tuste og trodde seg gjemt, enda hele kroppen stod bar med halen rett i været. Jeg tok en av dem og satte i bur, men til min store sorg slapp den ut en dag og fløy til fjells. Far sa at det var det beste den kunne gjøre, da den elsket friheten og ville så dødd likevel.
Hvor ofte har jeg ikke som unggutt listet meg fra busk til busk ned i drågen der, med geværet ferdig og hanen oppe. Jeg visste at i granholtet satt det bestandig et-par – kanskje syv-åtte storfugl – og om jeg som oftest måtte nøye meg med synet når de fløy opp, så var dog spenningen der, og gleden så meget større når det lykkes å få en ned. Her var også et godt terreng for snarestokker, og ser jeg godt etter så finner jeg ennå de råtne rester av stokker hist og her i lyngveiene, og stenen som lå over den ligger ennå på sin plass. Det er som å vandre på gamle tomter.
Her oppe var det også at gamle Jens Øgården gikk på gaupejakt da han var henimot nitti år gammel. Han var vår nærmeste nabo, og hadde engang i ungdommen skutt en gaupe i granholtet. Da han så begynte å gå i barndommen igjen, innbilte han seg at gaupen ennå holdt til der, og hver søndagsmorgen om våren, når det var pent vær, tok han sin gamle muskedonner og kravlet opp på Breifjell.
Jeg husker så godt den gamle raringen med snehvitt hår og skjegg, og en rød topplue på hodet. Vi smårollinger var redde for ham, især når han kom stabbende med børsen på akslen. Siste gang han var på Breifjell holdt han på å skyte far som stod bak et grankjerr og plukket blåveis. Da ble gammer’n redd og satte børsa på loftet. Et par år senere døde han 93 år gammel.
Ja, Breifjell har også sin historie. Et stykke nedenfor der jeg sitter, hadde svenskene sin leir under landgangen på Kråkerøy i 1814. For et par år siden hadde jeg besøk av en mann fra Ringerike som hadde lest en artikkel jeg skrev i Social-Demokraten om denne invasjon. Bestefaren hans hadde den gang vært med i den norske avdeling som lå her ute til forsvar, og han hadde fortalt så nøye om stedet og hvor svenskene gikk i land osv., at ringerikeren kunne orientere seg da jeg fulgte ham opp.
Nå er all romantikk forsvunnet, sammen med storfugl, rev og hare, men ett har dog Breifjell tilbake: det vide utsyn rundt om til alle kanter. I aprilklar luft kan man se helt til Larvikskanten, og Gaustadtoppen lyser hvitt i sommersolen. Videre går synet langs vestsiden av fjorden helt til Horten som dog skjules av Onsøy-knipen. I nord ligger Fredrikstad og traktene opp til Sarpsborg åpen for øyet, og videre østover: Torsnes og Skjeberg, til det møter Bohuslens dystre svarte fjellvegg mot Svinesund og Singløfjorden.
Så ligger Hvaløyene i rad og rekke, til fjorden i sydvest åpner ut mot Skagerak. En kan bli rent sentimental ved å sitte alene her oppe hvor så mange barndomsminner gjemmes. Årene har gått – mange i eventyr og slit ute i den vide verden, men hver gang jeg kom hjem synes øya og hjemmet, og stedet her oppe meg kjærere. Nå er romantikken forbi og øyet søker mot øyas midtpunkt – mot gråstenskirken ved fjellets fot, hvor vi etter hvert alle skal samles. Som et lite eventyrslott lyser den i vårsolen. A. J.
Kilde:
– Smaalenenes Social-Demokrat 9. april 1934.
– Fotos fra Breifjell 2017: Roger Kjellvik.