Om Rikard – en bestevenn:
En fortelling Alfred Jensen skrev for Smaalenenes Social-Demokrat 8/2-1934. En trist historie, men allikevel proppet med gode minner fra skjærgården og hvordan guttelivet kunne fortone seg for 100 år siden. Alfred løp fra Ø’gårdsstua til Femdalssund hver søndag hvor to venner møttes.
Rikard og jeg var like gamle og vi traff hverandre for første gang den dag vi begge begynte skolen. Vi bodde på hver vår side av øya og hadde ca. 3 kilometer med delvis skog og fjell mellom våre hjem, så det var ikke å undres på at vi aldri hadde sett hverandre før. Men når vi så traff hverandre den høstdag utenfor det vesle skolehuset, som bestod av bare et værelse, så var også vårt vennskap beseglet for alltid, og varte uten mislyd til døden brøt vår forbindelse. Rikard døde da han var midt i tyveårene.
De år som fulgte var vi stadig sammen så sant vi hadde anledning, men anledning hadde vi bare hver søndag, og så de timer vi to ganger i uken tilbrakte på skolen. De øvrige dager i uken måtte vi som regel være med på sjøen, helt fra vi kunne greie å håndtere et snøre. Det var som oftest meg som besøkte Rikard, – fra tidlig om våren til sent om høsten sprang jeg søndagsmorgen over fjellet og ut til sundet eller kilen der Rikard bodde, og nesten bestandig stod han utenfor og ventet på meg.
Det var et merkelig hjem. I alle de år jeg vanket der hørte jeg aldri et uhøflig ord bli vekslet hverken mellom foreldrene, eller disse og barna. Det var fire barn, hvorav en gutt eldre enn Rikard, og to piker som begge var yngre. Helt fra små av fikk guttene lov til å ligge ute i sundet med seilsnekken for å øve seg opp i å seile, og de måtte også være med på makrellbåten i garnfisket og på settfisket om høsten.
Jeg har tenkt på det siden at faren ville gjøre dem sjødyktige så tidlig som mulig, da han selv var sykelig og også døde i en ung alder. De eldste guttene måtte da ta fatt alene, og det var godt de hadde lærdom. Merkelig var det også at disse gutter fikk lov å reise på sjøen med gevær på egen hånd, helt fra 9-10 års alderen. Dette er bevis på hvor godt faren stolte på sine gutter, for han var selv en meget forsiktig mann. Det var især Rikard han stolte på, det var til ham han ga sine instrukser når vi stod ferdig til å legge ut, enda broren, Edvin, jo var halvannet år eldre.
Disse sjøturer har alltid siden stått for meg som rene eventyrferder, – hva de jo også i virkeligheten var for oss den gang, og især da for meg som bare var vant til å plaske i Østerelvas brakkvann, hvor det sent og tidlig ferdes folk. Rikards hjem, var den gang, eneste boplass ved sundet, og når jeg ved 4-5-tiden om søndags morgen kom springende gjennom skogen og fikk øye på det ensomme hus, med måke og terner svevende langs stranden nedenfor, så gikk det en iling av glede gjennom meg – eventyret var alt begynt.
Våre sjøturer begynte som regel i eggetiden om våren, det vil si omkring pinse, og disse turer var nesten like morsomme som jaktturene om høsten. Når vi en tidlig og vakker vårmorgen rodde ut sundet i den 17 fot lange seilsnekke, så var dyre- og fuglelivet i sin høyeste potens. I skogen inne på Kaholmen sloss kråker og skjærer om de få tørre pinner, som for dem var det uunnværlige materiale til deres respektive familiehjem.
Ekorn jaget etter hverandre ofte tre-fire stykker i vilt renn fra tre til tre i ivrig trette om en eller annen lubben smågran som passet akkurat til å gjemme redet i. De er ikke selskapelige disse små vakre karer, aller minst i yngletiden, de vil ha en vid plass for seg selv rundt om redet – formodentlig til jakt-terreng. Langs fjæren på to sider av sundet fløy spover og strandsniper, søkende etter en passe sprekk eller kløft hvor de kunne være sikre for sine egg, og tjelden stod på sine røde ben på de minste skjær og nikket til oss med «rompa».
Nå er alt dette forsvunnet, kun en enkelt kråke eller skjære holder ennå stand. Så det ut til vind, gikk turen bare ut i Kråkerøyholmene, eller kanskje så langt som ut til Grundskjærene og holmene der omkring. Det høres kanskje ut som en løgn når jeg nå forteller at det den gang ikke var vanskelig å finne sjøfuglegg på holmene rundt Kråkerøy, men det er likevel sant at vi kunne finne både måkeegg, ande-egg, og til og med ærfuglegg der ute.
En gang fant vi til og med et fagergåsrede med 11 egg i ute på store Råholmen. Det var både ålekråke og ærfugl inne på «Lera» den gang, og det hendte ikke sjelden at æra vraltet en båtlengde opp på en holme til en liten gressflekk og la sine tre store grønne egg. Kom vi da på dem ville de nødig av gårde, og i hvert fall ikke før de hadde sprøytet en infernalsk luktende væske over eggene. Lukten var så stram at en kunne vemmes for å ta dem, og så måtte vi til med vannpøs og gressdotter for å få dem rene. Det var jo lønn som fortjent, – men vi tenkte ikke så langt den gang at det var galt å røve redene.
Var været riktig pent så gikk turen til Søsterøyene, og det hendte at vi rodde så langt som til Akerøya og Vesleø. Det var den gang sjelden å se en farkost ute i skjærgården om søndagen. De såkalte søndagsfiskere reiste sjelden lengre enn ut i elven hvor det var fisk nok til deres behov, og forresten så gjaldt turene den gang ikke så mye fiske, som det å kunne riktig slå seg løs med fyll og leven, så de var en sann landeplage for de som bodde langs elven. Om søndagen lå derfor Lera og skjærgården øde og forlatt unntagen kanskje for en enkelt jakt eller galeas som kunne komme rekende.
Det var derfor for oss å komme ut i en fremmed og øde verden når vi om søndagen var ute på tur. Allerhelst om vi kunne komme så langt som ut til Søster, da var vi riktig inne i eventyret. Vi streifet rundt på de stenete strender og sanket vrakrester og pene runde stener og alt skulle vi ha med oss hjem. Vi var som i en fremmed verden hvor alt hadde sin egen verdi og vi ble aldri ferdig med å lete etter «rart». Kom vi dit ut i eggetiden kunne det sannelig også være noe for smågutter å oppleve, især hvis det ikke hadde vært folk nylig før oss.
Jeg husker således en annendag pinse som vi kom dit ut i strålende vær og sanket en fiskebakk full av mange slags egg, deriblant en hel del store skåreegg og 9 fagergåsegg. Vi var alene der og hadde tau med som vi firte oss ned i. Akk ja, det var den gang. Da yrte det av fugl overalt rundt øyene. Nå er det så å si slutt på alt fugleliv der ute, kun en og annen måke hekker vel der ennå på et og annet sted hvor ingen kan komme til.
Ja Søsterøyene det var eventyret. Hver gang skulle vi se «kirken» og gå og fortape oss i det vulkanske konglomerat med sine huler og tuneller. Med ærefrykt betraktet vi hullet som skulle munne ut borte i «Onsen» etsteds. En katt som engang var sluppet inn, hadde kommet frem der borte. Ennå, så lenge etter, kan jeg i minnet fra den gang, få noe av den samme selsomme betatthet, når jeg kommer i land på de merkelige øyer.
Jeg har aldri truffet et menneske som av natur var så lik meg selv som Rikard. Vi stemte overens i alt, men mest i det at vi begge var lidenskapelige naturelskere og kunne fortape oss i stemninger så vi glemte alt annet. Andre lo av oss og kalte oss «erteriset». Sist i september begynte gjerne silda å komme under land, og med den hval og fugl av alle slags. Det var ikke sjelden å se Lera ligge hvitprikket av alke som ustanselig dykket og kom opp med sild i nebbet, mens måkestimer slo ned overalt utover.
Av og til når makrell og sei jaget silda sammen opp i vannskorpen dannet det seg såkalte «såter» av sild hvori fuglen fråtset så lenge den orket å sluke. Alken kom strømmende til fra alle kanter for å være med i gjestebudet. Kunne vi da være heldig å komme bort i en slik såte, så var det å fyre løs skudd i skudd for fuglen sanset ikke, bare slukte sild så lenge den orket.
Men det var nå det at vi rodde den gang, eller seilte om det var såpass vind, og det tok tid å komme sig bort til en «kverning». Og så hadde vi bare et munnladningsgevær, så det tok tid å få bøssen ladd. Enda kunne vi ha, 20-30 alker og en del store måker når vi rodde hjem om kvelden. Og så var vi jo bare guttunger. Voksne folk i en lettrodd eke eller langbåt kunne den gang gjøre rikelig storjakt. Fugl manglet ikke.
Engang imellom, om sommeren, tar jeg motorsnekka og kjører en tur utenom øya og inn i sundet til Rikards hjem. Jeg forsøker å drømme meg tilbake til barndomsdagene og våre eventyrturer, men det lykkes dårlig. Huset ligger der inne i bunnen av kilen som før, og det salte sjøvann leker i tare og tang langs fjæra, som den gang, men på hver odde og i hver bukt utover står sommerhytter, i alle farver og modeller.
Flagg og vimpler vaier fra stengene, og festglade mennesker i alle aldre vimser om på fjellknattene, soler seg i badedrakt, eller plasker i sjøer, under skrik og skrål. Motorbåter putrer ut og inn, og hver ledig plett er opptatt av glade borgere på sjøtur. Den store stillhet og det brokete liv av vingede skarer som for oss den gang var eventyret, er for alltid forsvunnet. – Nåvel, dette er godt og vel. Den nå oppvoksende slekt er innstillet på disse nye forhold og synes det er herlig, hva det selvfølgelig også er.
Vi gamle kan ennå finne oss en ensom plett langt ute mot havet hvis vi føler trang til å gjenopplive gamle minner, og vi er vel heller ikke mere mosegrodde enn at vi etter en slik tur kan fryde oss over det kollektive skjærgårdsliv. Men en ting gjør ondt: – At det yrende fugleliv er forsvunnet fra skjærgården og aldri mer vil vende tilbake. Hurtiggående motorbåter med nyeste bakladningsgeværer sørger for å legge alt øde så det snart bare blir en og annen alkeflokk å treffe ute i fjordgapet, og kanskje en enkelt ensom måke som er lur nok til å unngå det drepende bly.
Om ikke lenge vil vel også dette være slutt, og de siste alker vil bli skutt oppe langs Sørlandskysten etsteds. Og etter hvert vil minnet om den gamle eventyrtid ute i skjærgården dø bort sammen med oss som i vår barndom har opplevd den, og det vil ingen bli til å kjenne savnet. Sikkert er det, at de dager Rikard og jeg tilbrakte sammen ute i skjærgården den gang, alltid siden har stått for meg som noen av de beste minner i mitt liv, og da han døde savnet jeg ham som ingen annen av mine barndomsvenner. Derfor disse linjer til hans ære. A. J.
Kilder:
– Smaalenenes Social-Demokrat 8/2-1934.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Nasjonalbiblioteket.
– Fotos: Roger Kjellvik.