Litt lokalhistorie – Alfred Jensen forteller i 1934 fra Østerelva:

Vi har hatt en makeløs sommer for utfart, og de deilige dager er også benyttet som aldri før. Mer og mer setter folk pris på å ferdes ute i vår skjærgård, og hytter gror opp på hver odde og holme, unge og gamle fryder seg, bader og bruner seg og nyter øyeblikket. Dette er godt og vel, men tro om man ikke kunne ha litt mer utbytte av turen hvis man kjente litt mer til de steder man passerte eller besøkte. Det er nemlig slik at de fleste steder har sin lille historie – som kanskje forlengst er glemt av den nålevende slekt – når unntas enkelte av oss som fikk alt slikt podet inn fra en eldre generasjon. 

Nåtidens mennesker, som i sine motorbåter farer med strømmen utover mot skjærgården, har hverken tid eller anledning til å feste seg ved detaljer, alle odder og bukter er for dem like til de kommer så langt ut at de kanskje kan finne en eller annen som er ledig og har nyhetens interesse. Men la oss nå gi oss litt god tid når vi har lagt jobbetidens ensomme fabrikkpiper på Øra bak oss og stevner ut Glomma.

På høyre hånd – eller kanskje bedre styrbord side – har vi Kallera, hvis strømodde i gamle dager voldte roerne så meget besvær. Hvor mang en hard tørn hadde ikke hvalerjentene her, når de før i tiden rodde til Gamlebyen med fisk to ganger i uken. Kanskje de også hadde en kuling fra nord å ro mot oppover, og at vinden sprang vestlig eller sydlig til de skulle utover igjen om kvelden, så det gikk efter hin hvalerkones ønske som under en slik hard rotørn sa: «Gud gi at vinden ville snu seg til vi skal hjem igjen».

Kalleraodden var også en lei hindring for seiltidens fartøyer, når de kom opp elven, idet de der hadde lett for å miste styringen og måtte ankre. Jeg husker som smågutt at man hadde meget moro av en kullastet engelsk skonnert som lå i tre uker til ankers under odden og ventet på at strømmen skulle snu seg, slik som den gjorde over i London-roveret. Det het siden mann og mann imellom: «wery long ebb», sa engelskmannen – han lå i tre uker under Kalleraodden.

Kalleraodden
Alshus

Nedenfor Kallera har vi Alshus – Alfs hus etter den gamle skrivemåten, hvor Mindre Alv, i sin tid bodde, antagelig før han flyttet til Isegran. Så kommer vi til Løitnant-bokta, som før med sin grønne bakke og to like store prektige oretrær var en idyllisk plett, hvor den tids utfarere fra byen og elvestrøket gjerne holdt til. Turen dit var jo lang nok om man skulle ro for eks. opp til Wiesebruket eller Moum. Nå er dette sted som så mange andre vakre plasser ødelagt av stenbrudd.

Etter sagnet skal to svenske løytnanter ligge begravet under oretrærne, de ble drept av en kule fra festningen – Kongsten – i 1814. Men dette sagn er vel like troverdig som de fleste Tordenskjolds-historier og Hellig Olav-skrøner, som pussig nok ser ut til å vinne terreng igjen etter mange års glemsel. Atter et bevis på at menneskene er på tilbakegang til primitiviteten.

Odden nedenfor Løytnantbokta heter «Næsa» og var et kjent vannstandsmerke før for fiskerne. Når Næsa «duppa seg i vannet» så var det nordveststorm i sjøen og man kunne vente uvær. Her druknet en natt 4 unge mennesker fra Kråkerøy, idet båten tørnet mot en ankerkjetting fra et tilankersliggende fartøy og gikk rundt. Det skjedde i 1899. Litt lenger nede, henimot den kjente hvite flekken, er det en skrå avsats i fjellet nær vannet. 

Den heter «Brudesenga» og har sitt navn fra en ulykke som hendte her i gamle dager. Et brudefølge som kom roende sank like utenfor og ble vekk, kun et par av følget fikk karret seg opp på avsatsen og holdt seg der til de ble reddet. Blant de omkomne var brud og brudgom.

Løytnantbukta
Brudesenga midt i bildet.

I min barndom hekket korpen i fjellbratten ovenfor Brudesengen. Når de svarte stygge fugler skrek – og det gjorde de til gagns – så sa folk at det varslet ulykke. I tidens løp, er det da også hendt adskillig ved denne værharde odde, hvor sjøen under sydlig storm graver seg svært opp. Men runder vi så odden, er vi straks inne i den lune kilen, hvor så mange tilbringer noen solblanke timer i sommertiden. Den er meget beleilig for dem som ikke ønsker å ta så langt ut og det er bra båtplass ved stenbryggen. Denne kile bærer i papirene det merkelige navn «Elve» med tykk L, men den er best kjent under navnet Futerødbukten etter den innenforliggende gård Futerød – nå Wennersberg, hvortil den i sin tid hørte.

Denne gård, som er meget gammel, innbefattet fra først av det meste av søndre Kråkerøy. Omkring 1870 ble den kjøpt av Halvor Bjørneby, som hugget ut de den gang gamle og store skoger og bygget de ennå stående hus. Det ble plantet over 300 frukttrær på eiendommen og lagt an vei til sjøen, hvor det ble bygget en etter den tids forhold stor og flott brygge, der hvor Emil Johannesens stenbrygge nå er.

Som smågutt satt jeg ofte på bergknausen ovenfor bryggen og så på når grossereren og hans selskap kom i hans lille stimbåt og la til, for så å gå over i den ventende firehjuls vogn med de to hester for og den flotte kusk på bukken. For oss fattiggutter fortonet det hele seg som en himmelsk hærskare, og den beundring og ærefrykt vi følte var grenseløs. Så dypt innpodet var slaveånden i oss.

Akk ja, det hele tok jo en bedrøvelig ende og den nakne ribbede tomt på B. B.s gamle tomt står tilbake som en minnestøtte om jordisk forfengelighet. Dessverre, må man si, for bruket var en viktig faktor for Kråkerøy, og Bjørneby og sønner var gode hjelpsomme mennesker, avholdt av sine arbeidere. Sjelden har vel en spådom gått så bokstavelig i oppfyllelse som den gamle tiggerkones, som profeterte brukets brann og slektens utarming.

Ælve
Kjøkøysund

Men vi fortsetter vår motortur videre forbi min barndoms drømmeland, hvor jeg med trefjeler seilte på England og, Amerika, eller fisket makrell i de små poller om sommeren – det vil si de få stunder vi ikke lå ute i vannet og plasket. Å bade 7-10 ganger daglig var alminnelig.

Vi passerer «Bjørgsberget», på hvilket det i et skogsnar ligger en gammel boplass kalt «Karikasa», og videre ut gjennom Kjøkøysundet, hvor husene i de senere år er grodd opp på stenindustriens bekostning. Nord på Kjøkøy ligger som et mene tekel over menneskelig dårskap statens krigsmagasiner og brygger med enkelte tiltak til festningsanlegg. Millioner som like godt kunne, være kastet på sjøen. Staten eier i dag, omtrent halvparten av øya.

De gamle sjømannsslekter ute ved sundet bor ennå på fedrenes tufter, om enn enkelte av husene er ombygget og modernisert. Disse slekter har i tidens løp fostret en rekke dyktige sjøfolk, loser og fiskere, og etterkommerne holder ennå trofast ved fedrenes yrke. Et slitsomt, men selvstendig liv, som neppe vil byttes, selv om de senere tiders elendighet også her har satt sitt spor.

Når vi har passert Kjøkøysundet tar vi enten østover gjennom «Putten», hvor Tordenskiold passerte på sitt tokt til Dynekilen, eller vi styrer sydvest og er snart ute ved Arisholmen, som har mange tradisjoner fra gammelt av. Her var der i gamle dager et kjent gjestgiversted med brennevinsrett, og på denne ensomme holme er det i tidens løp feiret mangt et bakkanal.

En av Elias Kræmmers fortellinger handler om livet på Arisholmen i den tid da skutene lå på flaket der og ventet på god vind. Det var ingen taugbåter i den tid, man bukserte med robåter eller forhalte ut elven til Arisholmflaket eller Leren og de solide jernbolter med det kjente merke: en hvit ring med svart senter, står ennå utmed landet som et minne fra seilskutetiden. Kræmmeren forteller med sitt vanlige lune hvordan skipperne og mannskapet festet på gjestgiveriet, og at de ikke tok det så nøye med å komme avgårde til sjøs, så lenge det var noe på dunken. Man var gemyttlig i de dager. Åja, hvert sted har sin historie for den som er kjent og interesserer seg for det. A. J.

Tømmerhella
Arisholmen

Kilder:
– Smaalenenes Social-Demokrat tirsdag den 7. august 1934.
– Alle fotos 2017: Roger Kjellvik.