Jaktprat og stenhuggerfilosofi:
Her i høst en gang fikk jeg den merkelige idé å ta børsa på ryggen og gå til fjells. Til fjells må nå ikke tas altfor alvorlig, for Breifjell som vi her mener med «fjellet» – er så vidt jeg husker ca. 53 meter høyt, og således ikke svært imponerende, men det er en ganske fin utsikt derfra. I sydvest har vi åpne havet ut forbi Færder, med Hvaløyene «om babord», og Tønsbergdistriktet med alle dets øyer til høyre.
I siktbart vær kan vi se bortover mot Larvikskanten, og Norefjellene og Gaustads sne skinner hvit i solen ved Sankthans. I syd følger vi Hvaler til Bohuslens svarte nakne fjellmasser hvor «Storaksla» og «vesleaksla» tjener som «med» for fiskegrunnene rundt Torbjørnskjær. Disse fjelltopper eller «aksler» kan nemlig sees langt til havs.
Videre går synet mot øst til Halden og Iddefjordsdistriktet, og nordover mot Sarpsborg og, Glommentraktene, med Fredrikstad i hele sitt velde rett i nord. I forgrunnen ligger Kråkerøy kirke under fjellet, lik et bergmannsslott i sin gamle arkitektur. Den går nesten i ett med bakgrunnen som den ligger der på fjellknatten. Og last bot not least, vår blomsterøy som ligger åpen rundt om med sine skogkledte åser og små, grønne dalstrøk, med sine bjerkelier og hvite små hus.
Et vakkert syn en sommerdag. Ikke å undres på at far hver evige søndags formiddag, når det var pent vær, tok seg en tur hit opp for å sitte en stund i egne funderinger. Men tilbake til min imiterte jakttur – jeg innbilte meg nemlig å gå etter storfugl. Akk ja, det var en tid – og ikke så langt tilbake, da det var en temmelig fornuftig idé å gå etter storfugl her ute. Det hendte at en kunne få et-par-tre på en halvtimes tid og kanskje enda bomme på like mange.
Det var i den tid da storfuglen om vinteren kom i flokker på 40 – 50 stykker ovenfra landet og her ut mot kysten hvor det var mindre sne og bedre levevilkår. En kunne se de store svarte ruskene sitte i bjerkene helt ned mot husene og ete knupp. Nå har industrien strakt sine rov-ermer også utover dette min barndoms paradis, og latt alt ribbet tilbake.
De gapende stenbrudd ligger i rad og rekke bortover åsene, og skjemmer ut, til den barmhjertige natur igjen får dekket over det verste med mose, bringebær og bjerkeris. Men som det var før, blir det aldri. Av skog er det bare tannpirkere igjen tross alle lover om merking og verneskog. Selv de små forvredne furuer som setter rygg mot havvinden og kler fjellet så godt de kan, må nå holde for, og sages av ved roten. For en vandalisme! Dog, hva skal man si? Folk tjener jo neppe til den knappe mat, og det er forståelig at det ikke blir noe igjen til en halv favn ved.
Igjen ut på viddene. – Nåvel, før jeg gikk opp i Breifjell ville jeg ta en tur bort i de myrlender hvor det i min ungdom var det beste jaktterreng. Jeg går forbi «den kløvne sten» hvor jeg som syvåring, i en liten lyngkløft i nærheten, tok min første storfugl i snare. Far min satte den opp for meg, og da jeg morgenen etter kom for å se til, lå det en veldig rusk av en raklehane (bastard av røy og orrhane) under pinnen. Den var nesten like stor som meg selv, og jeg har neppe vært stoltere i mitt liv enn da jeg kom trekkende med den til gårds.
Det ble min første og siste av arten, men orrfugl fanget jeg mange av. Snarer var lovlig den gang. I det nevnte myrlendene stanset jeg en stund for å minnes gamle dager. Hvor ofte har jeg ikke gått her med fingeren på avtrekkeren, og hver nerve spent. Aldri var her tomt for fugl, ofte kunne en skremme opp 8-10 stykker, men det var vanskelig å få skudd da myren var tettvokset med kvistfull gran og furu. Nå er her snauhugget, og med sine gressvokste tuer ligner myren en gammel kirkegård.
Det står ennå stubber etter den gran jeg stod under engang for lenge siden. Jeg hadde hørt vingeslag bortunder fjellbratten og visste at det satt storfugl i småbjerkene der. Varsomt smyger jeg frem fra tre til tre inntil jeg gjennom en lysning får se en sitte og strekke, hals etter bjerkeknuppen. Et øyeblikk så smeller det, og det blir et brak av vinger, men samtidig hørte jeg et dunk i bakken. Det var en orrhøne.
Litt lenger fremme, i en fjellskråning skjøt min svoger en røy, den hadde nattekvist i en furu der. Og over fjellkammen der, i et lite drag, hadde jeg mitt merkeligste slengskudd. Jeg skremte opp en flokk orrfugl, men kunne ikke se dem for buskene. Jeg slengte et skudd på måfå bort i grenene, og ruslet videre ned gjennom en kløft. Så sannelig ligger her ikke en orrfugl blødende i sneen og stendød.
Ja av og til kan en ha lykken med seg. Som engang en søndagsmorgen i tussmørket da jeg kom gående i en senkning bortenfor myren her. I en liten kløft ovenfor hvor det stod noen slettstammede graner, får jeg se en liten dott inne ved en granlegg. Formodentlig en kattugle tenker jeg, men la gå, jeg gir den et skudd enda holdet var langt. Da røken var vekk ser jeg at dotten også er vekk, og kommet opp finner jeg en orrhøne som hadde tatt nattekvist på en tørrpinne som stakk ut fra stammen.
I den samme kløft hadde jeg en morsom opplevelse som dessverre ikke gav noe utbytte. Hvor kløften går over i fjellet, er det et sted med høy lyng og vier-ris, og jeg hadde lagt merke til at en flokk orrfugl her hadde sitt nattekvarter. En kveld i skymningen la jeg meg på lur i lyngen for å ta imot dem når de kom. Jeg ventet lenge, og tenkte på å gå igjen da det ble for mørkt til å skyte, men så kom det en og slo ned en fire fem skritt foran meg.
Og nå kom de slag i slag, sikkert en ti tolv stykker, den nærmeste kunne jeg nådd med børsepipen, men det var umulig å se en eneste da de forsvant i lyngen. Vel, tenkte jeg, så får jeg skyte på måfå, og forsøker så å lette på meg for å få anlegg. Da braser den nærmeste opp, og dermed hele flokken, og jeg ble så forfjamset at jeg ikke fikk løsnet skudd.
Ja her er nok av jaktminner fra den gang skogen stod tett og frodig i hver senkning og myrlende. Nå er her som en ørken. Men jeg skulle jo opp på Breifjell, og går, videre henover myren, da det med ett blir et svare bråk bortmed fjellveggen, og to orrhaner tar vingene fatt. Av gammel vane famler fingrene etter remmen, men innen jeg får børsa ferdig er de forlengst ute av hold og svever i en bue henimot et furusnar over i det andre fjellet. Jeg vet godt hvor de satte seg, men har ingen lyst til å gå etter.
Det er som et pust fra gamle dager med de to orrhaner, og det ville være synd å plaffe dem ned, hvis det da kunne lykkes. Kanskje det er et par gamle karer der, likesom jeg selv hadde fått lyst til å gjense de trakter hvor de hadde sin første lek på fjellmosen og i tretoppen. Og skuffelsen over å finne det hele forandret og ødelagt kunne være nok, uten at de også mistet livet. Nei, den gamle jakt-iver var vekk.
Det er nok gått meg som Olaves Stenpokker og andre fordums nimroder, det gamle urinstinkt går over til sentimentalitet. Jeg går videre fremover mot Breifjell og leter opp et sted hvor jeg hadde min beste snarestokk. Ved å grave i lyngen finner jeg sannelig de to stener som lå over stokken hvis morkne ender ennå synes. Her tok Mikkel rev to gilde orrhaner fra meg. Bare fjærhaugene lå igjen.
Lenger oppe i skråningen hadde svenskene sin leir under landgangen på Kråkerøy i 1814. Fra toppen av Breifjell sendte de så sine små runde kanonkuler etter den innbilte fiende, som for lenge siden hadde trukket seg inn på fastlandet. Nesten helt oppe ved toppen stod det før et lite grankjærr. Buskene var små og kvisset helt ned i bakken, og her tittet de første blåveis frem om våren. Det var vakkert med de blå blomster mellom granbaret. Også denne lille idyll er vekk, og det vokser neppe noe opp igjen, på dette vindbare sted. Sic transit.
Jeg stanser en stund ved varden, og så får jeg lyst til å gå ned i et furuholt hvor jeg som smågutt ofte var med min søster etter tørrkvist. Merkelig så lite her er forandret. De vredne små fjellfuruer med tommetykk bark står her som før, og jeg husker igjen hver sten og fjellrabb. Det kommer for meg som om «den gang» bare var for en ukes tid siden, og dog er det over femti år. Hvor kort dog en slik tid er når man lar tanken gå tilbake.
Et stykke nedenfor meg står en gammel stenhugger i sitt brudd. Som han står der, rundrygget lutende over stenen ligner han grangivelig urmennesket, og redskapene – hammer og meisel – er jo også de samme som for tusener av år siden. Lenger nede i lien kommer en ung mann gående. Han bærer et metermål og en malerpøs, og ifølge disse tegn på myndighet, går han med rak rygg som en mann som er seg sin makt bevisst.
Gamlingen setter seg tungt på en sten da basen kommer. Denne måler og noterer, griner litt for en «potte» her, eller et hjørne der, og kanskje kniper han – ved et strøk med kosten over en plan – en fire fem prosent av den gamles surt fortjente daglønn. Den gamle stenhugger hører knapt hva som blir sagt. Tusener ganger før har han hørt akkurat det samme, og det hele vedkommer ham egentlig ikke.
Han er gammel og sløvet, og hele hans tilværelse foregår mellom sofabenken og huggebenken. I snart et halvt århundre har han strevet og slitt for den knappe føde, noen usle klær av billigste sort, og så en eske snus engang imellom. Engang var også han ung og livet lå så overhendig lyst fremover og oppover. Han klistret merker i sin foreningsbok, møtte på møtene, og dristet seg endog til å forlange ordet.
Engang lå han i vuggen og famlet med armene inn i en vidunderlig verden, mens stolte øyne fulgte enhver bevegelse, og kjærlige hender stelte om dette menneskegryn som skulle vokse opp og bli til noe stort. Far og mor slet og led savn for at han skulle bli riktig stor og sterk. Hvortil? – Akk jo, til å bli en gammel stenhugger hvis rygg er bøyet lenge før tiden ved årelang hardt arbeide.
Jeg kom til å tenke på en strofe som ble til under verdenskrigen: Jeg fostrede ei min gutt til kanonføde! Man kan med rette spørre: – Er dette meningen med livet? Men hva nytter det å grublisere, livet og verden går sin gang, de gamle sløves og resignerer, de unge vokser opp og skal vinne en verden, men oppnår bare å følge de evige fotspor. Den myndige mann med metermålet og malerpøsen er på vei ned lien, den gamle stenhugger tar seg en pris, griper hammer og meisel, og den gamle ryggen faller inn i takten, opp og ned, opp og ned. A. J.
Kilde:
– Smaalenenes Social-Demokrat 3. februar 1932 – Alfred jensen.