Eneboeren på Heia:

Det er vel knapt noe sted i vårt land, så mange motorbåter samlet på et brett, som i Fredriksstad-distriktet, og ikke å undres på, for skjærgården utenfor byr jo på så mange avvekslende herligheter en vakker sommerdag, at noen hver kan føle lyst til en liten sjøtur. Men det er ganske merkelig hvor få det er som søker utenfor de lukkede sund, selv om været er aldri så fint. De aller fleste holder til omkring Kråkerøy eller innenfor Hvaler, og der er det vakkert nok, ikke for det, men skal man fylle lungene riktig med salt sjøluft, så må man ut i den ytterste skjærgård, Søsterøyene, Torbjørnskjær og Tisler.

Søsterøyene er noe for seg selv, de er jo av vulkansk opprinnelse og deres tilblivelse ligger jo så tydelig i dagen at det er rent interessant å legge merke til. Det vulkanske konglomerat står på flere steder akkurat slik som det en gang i tiden størknet til, de uhyre gassblærene trer fram slik som de brast under oppkoket, og grotter og tunneler finnes overalt mellom de takkede lavakammer. De store morener av blankslitte rullesten går langt oppover øyene og viser at det er tusener av år siden katastrofen hendte, da disse øyer og en rekke andre opp gjennom Oslofjorden ble hevet opp av undersjøiske krefter.

Flere sjeldne og vakre blomster tildels store roser – vokser og trives her ute, planter som bare trives på den karrige saltholdige stenbunn. Jeg har forsøkt å plante noen av dem om i god jord hjemme, men de dør vekk som var de forgiftet. Det er en hel opplevelse for en naturelsker å vandre rundt på disse fremmedartede øyer, og går man opp til den lille varde på søndre Søsterøy så har man en vidstrakt utsikt over skjærgården.

Langt i sydvest rager Færdertårnet med sine hvite bånd opp over den vesle holmen som bærer det, og mot syd fortoner Torbjørnskjær seg nøyaktig som et orlogsskip. De små fyrhus utgjør skorsten og bro. Er det siktbart ser man videre sydøstover en rekke småøyer og holmer. Det er Skjærsribba, Kolleribba, Kollen, Kuskjær osv. og lengst borte stiger Kosterøya på Sverige som en tung mørk masse opp over horisonten. Innenfor ser man Hvalers hvitvaskede front mot havet. Men ytterst ute, som en forpost, omgitt av hundreder av undervannsbåer og skjær ligger en liten rund kolle, naken og vill. Det er Heia.

Ikke kunne det falle noen inn at det her på dette øde og gudsforlatte sted har engang bodd mennesker. Men menneskene er mangfoldige, som Hamsun sier, og det er virkelig tilfelle, at et menneske har bodd her sommer og vinter i flere år. Mannen var fra Kråkerøy og het Ole Straalsund. Jeg husker godt fra min barndom at folk snakket om ham, men jeg så ham aldri.

Gamle Nils Haakensen, Trolldalen, som nå går i sitt 91. år, har fortalt meg meget om denne særling som bygget seg en hytte og drev fiske der ute. Med lange mellomrom tok han seg en tur hjem til Kråkerøy for å proviantere, men hadde ingen ro på seg før han igjen kom ut til sin øde holme, hvor det ikke engang finnes havn unntatt i maksvær. Han forstod vær og vind som ingen annen, sa gamle Nils, var det en generalstorm i vente så stakk han i sin vesle snekke inn til Tisler. Han kjente det på seg at stormen ville komme.

En høstkveld fikk han besøk av en fisker som ville overnatte hos ham, men Ole sa at det var best de reiste inn til Tislerhavn, da han ventet storm til natten. – Å, han blir vel ikke verre enn at vi klarer oss, sa fiskeren, han ser jo pen ut i lufta. – Ja, vil du hjelpe meg å få snekka mi opp til hytta så er’nte jeg redd, svarte Ole.  

De fikk så trukket opp begge farkostene, som var små og lette, men noen søvn ble det ikke, for ut på natten røk det opp en storm så sjøspruten sto over hele holmen og slo i hytteveggen. Fiskeren var så hvit som et laken, sa Ole etterpå, og han forsøkte aldri mer å overnatte på Heia. Mangt og meget hendte Ole den tiden han bodde der ute. Men det ville føre for langt å gjengi alt hva Nils fortalte meg.

Engang etter en storm fant han en avslitt arm som var kastet opp på holmen. Han varpet den ut i sjøen igjen – for den var felslig! sa han. Den gang hendte det jo rett som det var forlis der ute i bråttene, og Ole opplevde nok noe av hvert. Hva som var grunnen til at Ole holdt til der ute det vet jeg ikke bestemt. Nils ymtet om at det stod kvinner bak, og det kan nok hende, for de kan være troende til litt av hvert – en del av dem.

Ole døde hjemme på Straalsund. Hans søster hadde laget i stand proviant da han skulle utover dagen etter, men om natten ble han syk og det ble hans bane. Godt var det at han ikke ble liggende alene på Heia å dø, det kunne jo godt gått slik. Og da hadde skjærgården der ute fått enda en historie til alle de andre som går i folkemunne, men som nå holder på å glemmes.

Menneskene fødes, lever og kjemper for føden, så forsvinner de en vakker dag ut i det store intet som millioner av skjebner før dem. Noen er lykkelige – andre mindre lykkelige. Alle har sitt. Men de svartgrå kollene der ute trosser tidens tann. Selv havet kan ikke få bukt med dem. Alltid like ens ligger de der, mystiske og innbydende en godværsdag, – skrekkinnjagende en stormdag når de byr tross mot det frådende hav. A. J.

Kilder:
– Smaalenenes Social-Demokrat 13/6-1930.
– Bilder fra Nettstedet Heias venner – Rolf Nordhagen, Botanisk museum, NMH, UiO, Fredriksstad Blad.