Bortsatt:
Det var senhøstes for mange år siden at jeg rodde inn i en liten vik ved en av øyene utenfor her. Høsten hadde vært usedvanlig pen og enda det var langt ute i oktober stod mange løvtrær like grønne etter en «Indian summer» som ingen kunne huske maken til. Det pene vær fristet til jakt og fisketur i skjærgården, og det var etter en slik tur at jeg var på vei inn i viken for å koke kaffe og få litt mat i livet før hjemreisen.
Som jeg satt og passet kjelen fikk jeg øye på en liten kattunge som kom smygende ned mellom stenene, for straks etter å komme labbende bort til meg. Den strøk seg tillitsfullt mot mine ben og mol på en sped pussig måte, slik som kattunger pleier å gjøre. I all verden, tenkte jeg, er det ikke lenger til folk, sant å si så hadde jeg vært der flere ganger, men det falt meg aldri inn at det bodde folk bak fjellknausene ovenfor. Fra sjøen kunne man ikke se noen hus.
Jeg fant en lun plass hvor det var nok av drivved og la på en kraftig varme, solen var ved å dukke og kveldene var kjølige. Mens kaffen kokte satt jeg og betraktet de mørke fjell rundt omkring, brune og sjøvasket lå de ned mot havet og hist og her oppover skråningen stod en ensom meterhøy gulnet bjerk som bare forøket det triste ved bildet. En slik høstkveld i skjærgården kan fengsle sinnet med en betagende, nesten trollsk makt, ved sin stille melankoli, man likefrem nyter tristheten ved tanken på at man snart skal være hjemme i lys og varme blant mennesker.
Noe lokalkjent var jeg jo ikke på øyen utenom en fiskerfamilie litt lenger inne hos hvem jeg ofte tok inn, det var et par barnløse folk som hadde tatt til seg en liten pleiesønn. Jeg tok kattungen opp til meg og strøk den, det var velkomment selskap i ensomheten, og den la seg tilrette som var vi gamle kjente. Som jeg uvilkårlig så oppover der katten kom fra, fikk jeg se et barneansikt mellom et par høye stener, de store øyne stirret nedover mot meg og pus på mitt kne.
– Er det din kattepus så kom ned og hent den, sa jeg. Hun svarte ikke men kom frem og nedover på en sakte, listende måte, som tenkte hun: tør jeg, eller tør jeg ikke? Kommet ned til varmen så jeg at hun kunne være omtrent åtte år, men det tynne bleke ansikt så meget eldre ut. – Den fløy fra meg, sa hun idet hun grep katten og trykket den inntil, så var hun ved å gå, men stanset og stod stille idet hun avvekslende så på meg og varmen.
Det lå et uttrykk over hennes ansikt som grep meg på en forunderlig måte, og jeg spurte for å si noe: – Vil du ha kaffe og brød? – Ja takk, kom det unnselig og stillferdig. Jeg ga henne et par brødskiver og min kaffekopp idet jeg selv drakk av kjelelokket, og måten hvorpå hun spiste viste tydelig at hun var sulten. – Hvor bor du henne? – Bak fjellene der, svarte hun og pekte oppover.
– Far din driver vel å fisker? Jeg har ingen far. – Hva lever så mor din av? – Jeg har ingen mor heller, kom det så uendelig sårt. – Du bor hos tante eller onkel da? Hun så vaktsomt oppover mot fjellet, så sa hun stilt: – Jeg er bortsatt … Det var som jeg fikk et slag på munnen. De tre ord, tonen de ble sagt i, og det gamle barneansikt, røpet en historie så sørgelig at jeg ble sittende taus en lang stund imens jeg medlidende strøk henne over håret.
– Er de slemme mot deg? Igjen så, hun hastig opp mot åsen. – Somme tider, sa hun lavt. – Har du mye arbeid? – Jeg vasker og skurer og greier garn, og så må jeg være med på sjøen sommetider. – Du kan ro da? – Så nå, men det første fikk jeg juling. – Fordi du ikke kunne ro? – Stakkars deg, slapp jeg ut. – Å det er ikke så farlig. Hva er det så som er farlig spurte jeg så vennlig jeg kunne. Da brast hun i gråt. – Jeg lengter så etter mor som døde, og etter søstrene mine og de andre hjemme. Hva skulle jeg si eller gjøre, ung og uerfaren som jeg var, og det hele var jo så sørgelig, så sørgelig.
Jeg satt og lette etter ord til trøst da hun plutselig satte til bens oppover fjellskråningen, hennes spinkle ben gikk som trommestikker mellom stenene. Øverst oppe over toppen så jeg et hode med tørkle på, det var formodentlig konen hun var hos. Jeg ble lenge sittende og tenke. Kanskje hun nå fikk juling fordi hun hadde gått ut, og hvordan kunne hun gå så langt med kattungen. Det så da ikke ut til å være boplass i nærheten, å dømme etter den stenete ås.
Jeg gikk oppover til jeg kom på toppen og fikk nå se et lite grått hus nedenfor i en klove, ikke hundre meter vekk. Tenke seg til at folk kunne bygge her, og intet under at jentungen lengtet, det måtte jo være den rene tortur for henne som hadde vokst opp i nærheten av byen. Da jeg gikk nedover fikk jeg plutselig en idé som satte meg i slik hastverk at jeg noen minutter etter fossrodde henimot den kile hvor min venn fiskeren bodde, skjønt det var en lang omvei hjemover.
Kommet rundt odden så jeg at det lyste fra vinduene, gudskjelov de hadde altså ikke lagt seg. Mannen lå i sengen og røkte da jeg kom inn, konen satt og strikket. – Jessu namn, kommer det langveis folk så sent, utbrøt konen da hun kjente meg, det er vel aldri noe gæli på fære? Jeg svarte nei, men at jeg kom i et merkelig ærend, og ledet straks samtalen inn på de gamle vest i kloven, og pleiebarnet deres.
– De er et par gamle troll, sa fiskeren, især konen, de har tre sønner som alle reiste til sjøs da de var konfirmert, de lovte på at de ikke skulle komme hjem så snart og de har holdt ord. De skriver ikke engang hjem. Nå har dem fått denna jentongen, og hun har det ikke godt, det har vært på tale her i kilen å melde dem til lensmann, og få ongen vekk fra dem. Jeg fortalte nå om mitt møte med stakkaren, og at det nettopp var mitt ærend å snakke med dem om saken.
– Er det ikke det jeg sier, ropte konen, de skulle mellas, slik som døm handterer den stakkars jentongen. Jeg bad dem nå innstendig å snakke med lensmann og foreslo at de skulle ta den bortsatte til seg. – Dere har jo en gutt, sa jeg, og det kunne jo være artig å ha en jente også, og så gjør dere en god gjerning. De svarte ikke noe større på dette. – Det er mye å greie med detta, sa fiskeren, det er fattigvesenet oppe i – som har med detta å gjøre, å så vil jeg nødig legge meg ut med folk. Tilslutt lovte de å snakke med presten om saken og gjøre hva de kunne, og med lettet hjerte begynte jeg den lange rotur i høstmørket.
Det traff seg slik at jeg ikke kom dit ut igjen før etter tolv års forløp. Jeg hadde for lenge siden glemt denne hendelse som så mange andre under min flakken om på sjøen, og jeg hadde vel neppe husket den mer hvis jeg ikke en kveld hjemme hadde lest i avisen om et mishandlet pleiebarn. Da stod med ett hendelsen igjen klart for meg, og jeg besluttet ved leilighet å ta en tur ut å se om den gamle fisker og hans kone ennå levde, og få høre om hvordan det hadde gått.
Da jeg en dag kom dit satt gamlen på en krakk utenfor veggen og solet seg, det var først i mai. Det varte en stund før han husket meg. Han var blitt sløv. Og intet under, han var langt ute i de åtti, – Ho mor døde for fire år sia, sa han, og jeg begynner å bli skral men jeg har det godt, de onge er så snille så jeg har det som ku i grønn eng. Jeg spurte om han husket siste gang jeg var der og det vi da snakket om, og hvordan det siden gikk…
Den gamle satt en stund og lette i tankene, så brøt han plutselig ut: Å nei, å nei, ere deg, javisst ere sånn ja, åssen det gikk? Jo det var en vårherres styrelse det. Så fortalte han at de hadde tatt barnet slik som jeg sa, og at hun nå var gift med den pleiesønn de før hadde. Denne hadde fått huset for å forsørge den gamle fisker da konen døde og drev nå og fisket.
Ånei, ånei så gla døm skal bli, sa den gamle, døm har så mange ganger snakket om deg, for det var jo du så å si, som fikk det i stand. Inne fra det vesle velstelte hus lød det munter sang og av og til en klyrken fra en nyfødt. Så ble det ropt: «Bestefar, kom og spis», og en ung kvinne stod i døren. Hun ble litt paff da hun så at jeg satt ved siden av gamlingen; men denne blunket til meg og spurte henne om hun hadde en matbit til en gammel kjenning. Hennes ansikt så ut som et stort spørsmålstegn da hun stirret på meg, og da jeg leende sa at jeg nok hadde truffet henne for tolv år siden så, gikk det hele opp for henne.
Hun grep begge mine hender og takket meg på en måte så jeg sant å si ble rent skamfull og jeg ble nødt til å bli der resten av dagen til hennes mann kom hjem fra sjøen. Da jeg i kvellingen ség innover øyene for en liten bris så kjente jeg meg for en gangs skyld som et bedre menneske, dagens opplevelse hadde satt meg i en god stemning. Var det allikevel så, at en høyere styrelse i enkelte tilfeller grep inn, selv i dagligdagse ting når urettferdigheten hos menneskene ble for stor? Ja, hvordan det enn var så kjentes denne forklaring som en god tanke, og noen bedre kan vel neppe finnes. A. J.
Kilder:
– Fortalt i Smaalenenes Social-Demokrat av Alfred Jensen i 1928.
– Illustrasjonsbilder fra nett.