En høst for mange år siden var bark H- av Fredrikstad underveis fra England og hjemover etter å ha utført de to vanlige turer, d.v.s. en reis på Canada og en på Østersjøen. Skipperen hadde proviantert godt med brennevin da det ofte hendte at man kunne ha tre uker – ja endog måneden over Nordsjøen hvis været slo seg vrangt. Men denne gang var lykken med og etter tre dagers seilas hadde man Oksøy i sikte og barken gled for en sakte bris som etter hvert døde hen – «opp gjennom bokta», som sjøfolk pleide å si.

Fjerde dags morgen opprant med solskinn og vakkert vær, Færdertårnet stod som en tynn nål fjernt i horisonten og hvis vinden frisknet ventet man å komme inn utover dagen. Mannskapet gledet seg, de var lutende lei den fordrukne skipper som skaffet dem så mang en ekstrajobb, og så var det jo moro å komme hjem selv om det bare var etter syv måneders fart. Men så løyet vinden helt av. Seilene slo med skarpe smell mot stenger og vant – da barken rullet i den lange dønning – det knirket og pep i rigg og blokkverk.

Skipperen, som var god og full var kommet på dekk ved sekstiden, plystret etter vind, bannet og svor etter vind, og lot sitt raseri gå ut over styrmann og mannskap. Det braset og «skværet» etter hver vindgråe, helt til barken kastet styringen. Kjerringberget og Larviksodden viste sine mørke silhuetter mot den blå himmel, det var en av de høstdagene som kan komme som en aprilspøk, men ombord på barken var det ikke tanke for annet enn vind, god vind, og alle var gretne for at de ble snytt for hjemkomsten den dagen.

Frivakten var akkurat i ferd med å tørne inn, da skipperen brølte fra halvdekket: – Styrmann, alle mann på dekk! Send dem hit akter straks! Styrmannen mumlet noe om dilla, og gikk for å utføre ordren. Da mannskapet under eder og forbannelser hadde samlet seg på halvdekket hvor skipperen stod svaiende og holdt seg i mesanvantet, trådte plutselig en av frivaktens matroser et par skritt frem og spurte hva i heteste h… meningen var med å holde frivakten oppe på denne måten.

Skipperen stod en stund og stirret på matrosen. – Kan du merke noen vind? spurte han plutselig. Kan noen av dere kjenne at det blåser eller se en eneste gråe på vannet? – Nei, nei, lød det fra et par. – Der kan du høre, hveste han ut mot matrosen, det blir aldri i evighet mere vind, vinden er brukt opp, den er død og vi skal feire begravelsen. Det som nå skjedde er utrolig, men ikke desto mindre sant.

Brennevinsdunken ble tatt opp og satt på hyttetaket, glass og kopper ble plassert rundt omkring, to kasser engelsk porter ble satt ved siden av og hele mannskapet ble oppfordret til å ta for seg og feire vindens begravelse. Oppfordringen ble mottatt med jubel. Mannskapet var glad over å kunne drukne sin skuffelse over ikke å komme inn i brennevinsglasset, og dessuten var hver og en av dem glade i det sterke som sjøfolk flest den gang, naturligvis i mere eller mindre grad. Bakkanalet begynte.

Alle fylte sine kar og skålte, ratten var surret fast og barken drev i stillen som det selv falt. Imidlertid kom et lite seil til syne i horisonten uten at noen la merke til det før det var nokså kloss innpå. Det viste seg å tilhøre en losbåt som ble drevet frem av et par lange årer og av strømmen som satte ned mot barken. Denne første hilsen fra Norge ble mottatt med begeistring av de nå halvfulle sjøfolk, og begeistringen steg da båten bordet og losen viste seg å være en kjenning av skipperen og flere av mannskapet.

Som en skjebnens ironi var samme los en ren drukkenbolt og han hadde ikke før satt sin fot på halvdekket før han tømte en halvfull spilkum av den sterke rom. Losgutten som måtte holde båten klar, fikk en fulltappet flaske langet ned til seg. Stuerten hadde forsømt middagsmaten så de måtte ty til preserves og beskøiter, som ble spist på hyttetaket og skyllet ned med øl og brennevin.

Da formet det seg en ide i skipperens tåkete hjerne. – Styrmann, ropte han, send alle mann til værs og slå seilene fra. Hva skal vi med seil? Vinden er død og borte og vi har ingen bruk for seil – få dem ned og det litt fort. – Få dem ned skal være! brølte mannskapet i kor – skal det være på amerikansk, kaptein? – ble det spurt. – Amerikansk skal være! – lød skipperens hese stemme, men få dem ned litt fort.

Mannskapet stormet opp vantene, trådte hverandre på hendene og svor. Høyere opp kom de, ut på de strekte rær, kappet garninger og nokkbendsler og lot seilene gå i dekket. Losen fikk tak i kokøksen og med den i hånd krabbet den aldrende mann opp i riggen og ut på storrånokken, hugg av garn og bendsler, gårdinger og alt som fast var. På en times tid var alt unnagjort. Til værs var bare den nakne rigg hvor løse ender av kuttede skjøt og gårdinger slang i rullingen. Seilene lå hulter til bulter på dekket eller hang halvveis utenbords og slik ble de liggende – festen fortsatte.

Et stykke innenfor Færder kom en enslig båt stimende utover. Det var taubåten «Sannesund» som var ute og så etter om noen skute var kommet under land i stillen – det kunne muligens bli en god slepejobb hvis man gikk langt ut. Tvers av Færder ble det slått stopp i maskinen og føreren tok kikkerten og gikk ut av styrehuset for å speide utover. Han søkte rundt horisonten flere ganger og ropte så på maskinisten. – Ta kikkerten og se om du kan få noe ut av det der ute – jeg synes skinnbarlig det ligner en skuterigg – men jeg må vel være gal i øya.