Oppvekst på Røds Brug:
Aase Strålsund Jensen, født i 1910, som vokste opp på Rødsholmen / Rødsbruk / Glombo på Kråkerøy, forteller her om levevis og andre hverdagslige forhold i første halvdel av 1900-tallet. «Mitt barndomshjem lå på Rødsbruk, som det hette den gang; nå heter det Glombo. Vi hadde et hus på en og en halv etasje. Mor drev en sjokoladebutikk, hvor jeg sto fra jeg var tolv år. Vi var flere søsken, fem i alt. Men jeg hadde et veldig godt humør, og som følgen av det måtte jeg stadig gå ut i butikken. Mor trodde jeg dro kunder, da vel! Det var ikke rare fortjenesten, ett øre for et stort sukkertøy og to øre for karameller. Vi fikk streng beskjed. Hvis vi tok noe, var det av mors fortjeneste. Vi gikk ut i veien og tigde av barna som hadde kjøpt. Men da fikk vi til svar: «Du har full butikken. Min far var stuert og reiste mye på sjøen, men det var også vanskelig å få hyre mange ganger, og da fikk han jobb i sagbruket på stedet.»
Boforhold.
«Under første verdenskrig kan jeg huske at mange ikke hadde arbeid, og de lånte seg en pram eller sjekte og reiste ut på fjorden og fisket. Med hensyn til innbo så hadde vi det pent, syns jeg da. Det var grønt plysjmøblement med persisk teppe i bestestua, som vi bare fikk gå inn i til jul, og i dagligstua var det pinnestoler og gyngestol, divan og blomsterbord. Alt malte mor i bonderoser, og bunnen var alltid hvit.
På gulvet hadde vi ryer og avlange matter. Vi barna måtte klippe og sy fillene sammen til vevning. På kjøkkenet var det komfyr som vi fyrte i. Det var veldig kaldt, så vi satt rundt ovnen for å bli varme. Ellers på kjøkkenet var veggene dekorert med kobber og messing som måtte pusses blankt. Kobberkjelene var litt av en jobb, for det måtte ikke være noen hvit puss igjen i krokene. En vegg var prydet med porselensmugger og kopper og tallerkenhylle. Men det måtte jo vaskes tre til fire ganger i året, da det ble fort skittent av kullfyringa.
Soverommene var i annen etasje. Der var fire senger med to og to i hver seng. Og til madrasser hentet vi flis, som vi satt og ribbet veldig fint. Til å ha oppå madrassen lagde mor tepper som var sydd sammen av gamle klær. I dynene var det stampelo, men vi hadde pene rutete dynetrekk. Nederst på senga husker jeg som det var i dag at der var hvite stiva kapper, slik at ingen kunne se at det stod tissepotter under; for vi hadde jo ikke vann inne.
Og så hadde vi utedo. Om vinteren var det ille, for mor måtte greie allting selv. Far var jo på sjøen. Når det frøs, måtte hun banke ned det som toppet seg opp. Men om sommeren var det bedre; da tømte hun alt rundt trærne i haven. Mor var veldig flink i alt. Men vi kom heller ikke inn uten at vi måtte feie og tørke av oss på bena. Og så lå det for det meste gråpapir oppå ryene, noe som hun tok vekk i helgene.»
Mat.
«Kostholdet var veldig semmert. Vi måtte leve økonomisk for å få endene til å møtes. Om morgenen var det havremelssuppe kokt i vann med litt melk oppi, og brød. Når vi gikk på skolen, fikk vi to skiver med oss i et grått papir, eller gamle poser som det ble tatt vare på til den slags. Det var rødost på brødet. Og til hverdagsmiddag var det gjerne stekt flesk med duppe, stuet kål og havregrynsvelling eller søtsuppe.
Til kvelden fikk vi brød som vi smurte på selv, og fleskepølse. Mor kjøpte fleskepølse for en krone og tyve øre på lørdagene og delte biten i tre. Så kunne vi ta på det vi hadde råd til, for den skulle vare til neste lørdag. Og så fikk vi kakao eller skummet melk. Vi fikk ikke hver vår kniv når vi skulle smøre på maten. En kniv gikk på rundgang, så tålmodighet måtte vi ha. Søndag fikk vi alltid litt finere mat.
Det var gjerne brun lapskaus som var lagd på hestekjøtt eller kukjøtt. Det var som regel seigt, men smaken var der når det var løk på. Ellers fikk vi lever og semulegrøt med rød saus. Kålsuppe og kjøtt med sur og søt saus var veldig kjærkomment, og kjøttkakene og sviskegrøten var festmiddag. Fårikål var det ved store høytider. En liten bit kjøtt og mye kål. Vi ble mette og takket for det. Vi lærte å forstå hjemme at der ikke var mye penger å rutte med.
Når min far ikke hadde arbeid, satte han garn, og vi barna måtte «sjæle», som vi kalte det. Og fisk ble det, til og med kunne vi selge store torsker, og vi spiste jo fisk veldig ofte. Det var far som stod for kokinga når han var hjemme. Jeg var med og bar inn hele favnen med ved hos naboen. Da fikk vi ti øre og kandissukker. Det var vi veldig glad for. Ellers hjalp vi eldre folk å bære kurvene når de hadde vært i byen og handlet, men det fikk vi bare takk for, og det var alminnelig.»
Medisin.
«Et vanlig husråd var hvit kamferolje på en ullklut rundt halsen. Den hang der nesten hele vinteren, og kamferdråpene stod i skapet til bruk når vi fikk vondt i halsen. Hadde vi blitt våte på bena så vi fikk blærekatarr, korn det frem noe som het kjerringrokk. Den ble trukket som te. Tjæresalve, som ble laget av fett og tjære, var ypperlig til sår. Og var det verk, måtte vi gå ut og finne noe som het kjempeblekka, den trakk ut verk. Mor gikk til en klok kjerring med meg. Jeg hadde engelsk sjuke, sa hun, og leste over meg og målte opp flere meter ullgarn. Det skulle gå over etter noen uker, og det trodde vi på.»
Klær og levevis.
«Til undertøy hadde vi gjerne vadmelsunderbukser som vi heftet på liv med knapper, og kjolene var gjerne av tykk bomull. Og så måtte jeg lære meg å hekle søndagskjole. Den var grønn og virkelig fin. Ellers hadde vi foldeskjørt med rød bluse til og sko som ble kjøpt billig. Jeg kan huske et par brune, litt spisse, pene sko, men fryktelig vonde på bena. Mor hadde gitt fem kroner for dem, og jeg var jo nødt til å bruke dem. Jeg fikk gnagsår, som der ble satt plaster på til det grodde. Jeg måtte gå dem ut, sa mor, dermed basta. Mor halvsålte våre sko og trebunner.
I grunnen så var vi like alle i gata. Ingen var fine, men vi så hvis de var sluskete og fillete, da var vi ikke snille og ertet dem. Barna kunne jo ikke noe for det! Familien var sammen, og selskap hadde vi til konfirmasjon. Da kom det gjerne bønder fra Onsøy med hest og karjol, og de hadde med seg kaketine med sukkerbrød i. Vi hadde det ikke slik at naboene gikk til hverandre. Mor hadde det alltid travelt med sine gjøremål. Vi måtte opp klokken seks om morgenen for å prøve det hun sydde, og så gikk det slag i slag hele dagen.
Jeg syns i dag at det på en måte var stress den gangen også. Vi leste aftenbønn høyt og nevnte hver ved navn når vi sa god natt. Lesestoff var det lite av. Vi hadde søndagskoleblad som vi gledet oss til hver søndag, og traktater. Men da jeg lærte å spille gitar og min bror trekkspill, var det musikk og sang hjemme daglig. Mor var drivkraften i alt arbeide hjemme. Vi barna måtte gå ærend og plukke ved til brensel. Jeg kan huske at det ble kjøpt inn kull til fyring.»
Kilder:
– Vestfold og Østfold i nær fortid 1985.
– Gamle dager på Glombo i tekst og bilder 1995 av Svein Skahjem.