Om makrellfiske på Kråkerøy:

Et fiske som har vært drevet fra lang tid tilbake og som fremdeles har en enestående tilslutning, og det ikke bare fra yrkesfiskerne, er makrellfisket. At makrellen i den grad har kunnet fascinere så vel fattig som rik, både landkrabben og sjøens mann, kommer vel av at den er vår vakreste og etter manges mening mest velsmakende saltvannsfisk, mens fremfor alt skyldes det vel at det virkelig ligger atskillig sport i dette fisket. Det skal litt ferdighet til for å få den på kroken, og sitter den først der, følger det en egen spenning med å hale den inn, der den elegant skjener snart hit og snart dit under båten og langt bort gjennom vannet.

Makrellsesongen i 1986 var fantastisk og her sikres fangsten på Lera mellom Kråkerøy og Vesterøy. Foto: Fredriksstad Blad/Svein Kristiansen.

For Kråkerøyfiskerne har makrellen alltid spillet en meget stor rolle. I 1875 oppgis Glemmen herred å ha 24 makrellfiskere, alle bosatt på Kråkerøy. Disse fisket med tilsammen 7 båter og brukte alle sammen garn, i det hele 221 stykker. Nevnte år ble det anslagsvis oppfisket 33 333 makrell med en gjennomsnittspris av 3 speciedaler for 100 stk. Verdien av fisket utgjorde således i alt 1 000 daler. Til slutt heter det at «Fisket foregaar 1 à 2 Mil udenfor Færder og udbyttet realiseres dels ved Laurvik og dels ved Sandøsund til Opkjøbere fra Kristiania-fjorden».

Makrellfangsten var lenge årets viktigste fiske. Bortsett fra enkelte forsøk med snurpenot, har fangstmåtene alltid vært de samme, nemlig med krok og med garn. Tidligere var garnfisket etter makrellen årets begivenhet for mange strandsittere, både for dem som skulle ut og for dem som ble sittende hjemme. Det kunne være gode penger å tjene, men det kunne også bli rene elendigheten.

Redskapen var ikke billig, og det var ikke alle som hadde råd til å drive dette fisket. De måtte være flere mann i laget og fremmedfolk måtte leies. Et fullt bruk bestod av 40, 50 garn eller flere, og hvert av dem var 3 favner dype og 15 favner lange, forsynt med søkker av klebersten og en kork så pass stor at den holdt det hele flytende. Båten som bruktes hadde dekk, men var for øvrig nokså liten og uanselig etter vår tids målestokk. Da størstedelen av plassen var opptatt av garnene, ble losjirommet til de fire, fem mann ombord nokså knapt.

I frisk bris ble garnene drevet ut. En strøk seilet og lot båten drive sideveis mens garnene ble knopet sammen etter hvert. I løy vind bruktes fokka, i vindstille måtte en ty til årene. Det bruktes alltid spriseil den gang, men båten hadde både klyverbom og toppseilstag, så de kunne kle godt på den i løy vind. Første garnet ble forsynt med en flaggbøye, og når hele lenken var kommet ut, ble det til sammen en anselig lengde.

Garnfiske etter makrell. Postkort: Nasjonalbiblioteket.

Ofte hadde de inngående seilskuter vondt for å seile klar, og mye redskap ble ødelagt på denne måten. Fiskerne blusset og bar seg, men mange forstod ikke signalene og gikk rett i garnlenkene. Dampskip var jo mer sjeldne å se i forrige århundre, men kom et slikt skip opp i garnlenken, kuttet propellen garnene i stykker på kryss og tvers. I løy vind hendte det stundom at seilskutene «fisket» lenken med roret og ble hengende fast. Når fiskerne så fikk halt seg opp under fartøyet, ble det selvsagt et munnbruk av en annen verden.

Et fiskerlag fra Kråkerøy fikk engang en dansk galeas i lenken. Det var fire hardhauser disse fiskerne, og ergelige og opphissede som de var, entret de galeasen og truet til seg brennevin og proviant i rikelige mengder som erstatning for tort og svie. Danskene ga dem hva de forlangte og syntes glad til for å slippe vekk fra røverne.

Røk det opp storm om natten mens garnlenken stod ute, ble det et blodig slit for å få den inn. Det hendte at folkene ble så utmattet at de måtte kutte tauene og la redskapen gå, men det var noe de ikke gjorde uten i ytterste nødsfall, dyr som redskapen var for dem. Men var det maksvær med garnet hvitt av fisk, så gikk garntrekkingen med liv og lyst. To, tre tusen fisk var ikke uvanlige nattefangster i gode år, men året etter var det kanskje svarte garn sommeren igjennom, og da ble selvsagt humøret deretter.

Når så fangsten var brakt ombord og fisken ført til byen – det var oftest konenes jobb å stå på torvet – skulle garnene bæres i land og tørkes, et trettende arbeide i middagssolsteken, mens øyenlokkene rett som det var truet med å falle igjen på grunn av mangel på søvn. Når garnene så var tørre, skulle de rulles sammen og bringes ombord på nytt.

Makrellklipp fra Nasjonalbiblioteket. Smaalenenes Social-Demokrat 1939 og Fredriksstad Tilskuer 1911.

Makrellfisket begynte tidlig på våren. De første turene måtte en dra langt avsted for å møte fisken, ofte langt ned i Skagerak. Ofte måtte en da seile Ferder av sikte, eller «kjerringa i dokkinga», før garnene kunne settes. Det siste vil si at Kjerringberget ved Stavern måtte dukke under i horisonten. Svenør var ofte samlingsplassen. Her solgtes fisken til oppkjøperne og her ble garnene tørket. 

Imidlertid sèg makrellstimene etter hvert lenger inn mot land og helt inn i fjorden, og så fulgte fiskerflåten etter og tok land på nærmeste hold. Hver lørdag seilte de hjem for å sove ordentlig ut på søndag. Tidlig mandag morgen var det så å stryke avsted igjen. Garnfisket etter makrell drives fremdeles, men på en annen og mer lettvint måte. Med store motordrevne skøyter blir garnene gått ut og inn, og garnene ligger i båten nesten hele fisket igjennom.

I juli måned tok så dorgfisket til. Dette spilte i gamle dager ikke så stor rolle. En hadde jo ikke annet enn seil til drivkraft den tid. Var det passe vind, kunne en imidlertid leilighetsvis gjøre ganske bra fangster. De større båtene hadde gjerne dorgestenger med flere dorger ute på hver side, mens småsnekkene som mest holdt seg innaskjærs som regel bare hadde et par dorger. I våre dager har de store snekker og vadbåter opptil 8 dorger på stengene. Da alle båter nå er motordrevne, kan dorgefisket undertiden være like viktig som garn- eller settfisket.

Det såkalte settfisket etter makrell drives ennå på samme måte som for hundre år siden. En rekke farkoster dregger opp og knipper seg sammen til et «leie». Alle holder samme bunnmål på snørene. Så blir det «fludd», det foregår på den måten at en liten pose festet til blysøkket blir fylt med oppmalt fisk eller annen åte, hvorpå posen blir rystet tom når den er kommet ned mot bunnen. Makrellen søker da hen til fluet og sluker villig det mer fristende agn på kroken.

Eldre makrellredskaper fra Poseholmen på Kråkerøy. t.v. sett-snøre og blysøkke med flupose. t.h. makrell-hekle med 12 kroker. Foto 2017: Roger Kjellvik.

I maksvær kan en se alle slags mennesker, høy og lav, kvinne og mann, sitte og holde i et snøre i snekker, sjekter og prammer ute på fiskeplassene. Kanskje blir det napp bare en gang hver halvtime og knapt nok det, men det er gått sport i dette som i intet annet saltvannsfiske. Settfisket ble før i tiden drevet fra små sytten fots snekker, og ofte kunne det stå om livet når det plutselig blåste opp til storm mens en lå helt nede ved Torbjørnskjær eller Høka.

Det hendte at en måtte skåte med stevnen mot sjøen for å klare seg inn til Hvaler, og også dette fisket krevde sine offer. I nyere tid har fiskerne skaffet seg makrellvad og snurpenøter, som de i heldige tilfelle kan skaffe seg gode fangster med. Men noe årvisst er det ikke blitt. Her må det nevnes litt om det såkalte Doggerfisket, som ble drevet i Nordsjøen i 1890-årene. Fiskere fra Bohuslen og Vestlandet hadde forsøkt seg med dorg på Nordsjøbankene og til dels fått store fangster.

Dette fristet folk østpå, og så ble det av fiskere fra Kråkerøy, Onsøy og Hvaler kjøpt inn en del gamle engelske trålerkuttere for å prøve lykken i Nordsjøen. Trålerne var gode sjøfartøyer. De ble forsynt med 6 store dorgestenger, og hver stang hadde fra 3 til 7 kroker. Det var gjerne 8-10 mann ombord. Utseilingen foregikk i juni og fisket varte til i slutten av september. På hele denne tiden var man i land som regel bare en eneste gang, enten i Egersund eller i Kristiansand. Her solgte de da fangsten. Den kunne være usedvanlig fet og fin. Makrellen ble flekket og saltet og senere eksportert til Amerika. Dette fisket ebbet ut i begynnelsen av dette århundre og er siden ikke gjenopptatt av fiskere herfra.

Makrell-oppskrifter ved Clara Borgen trykket i Social-Demokraten 19. Juli 1913:
Makrelfricasè:

Makrelen skjæres i passende stykker og haves i en fortinnet kasserolle lagvis med raa poteter, hvite og gule røtter, hel pepper, 1 purre og et par Laurbærblade, samt et stykke smør. Koker over langsom ild indtil poteterne er halvkokte. Fisken anrettes paa fatet, tildækkes og stilles varmt. Er røtterne da kokte, skjæres de i passende stykker og brukes som garnitur. Poteterne kokes videre og lægges, naar de er færdige paa samme fat, Sausen tillaves med nogen faa skeer sur fløte og en eggeplomme vispes idet den koker ind til den er passe tyk. Sausen hældes over fisken og bestrøes med hakket persille.

Kaker av makrel:

Makrelen flækkes, renses, skrapes og behandles som kolje. Fisken bankes ikke, den spedes med melk og om man vil litt fløte, saltes, tilsættes litt peper og muskat, formes som kjøtkaker, hvorpaa disse grillieres og stekes lyse brune. Spises enten med brunet smør eller brun fløtesaus. Salat.

Hel makrel stekt i ovn:

Fisken vaskes godt, hode og halespids fjærnes. Saa tørres den, fyldes med persille og lægges i smurt form eller ildfast fat. Salt og peper haves paa. Kan om ønskes fugtes med litt matsherry og garneres ved serveringen med tynde sitronskiver.

Kokt makrel:

Makrelen renses, vaskes godt, skjæres i passende stykker og kokes. Serveres varm med smeltet smør eller kapersaus. Bestrøes ved serveringen med finhakket persille.

Makrel i Watersaus:

Makrelen, som helst ikke maa være for stor, renses, og hodet skjæres væk. I kasserollen — eller i en ildfast form – lægges et stort stykke smør, en haandfuld hakket smør, den rensede fisk og litt salt og saa fremdeles lagvis, øverst smør og persille. Litt hvetemel strøes indimellem, vand saavidt at det staar over. Lokket lægges fast over; kokes ved langsom ild omtrent en time. Serveres i sin egen saus.

Lette sommerdesserter etter en makrellmiddag.
Kjernemelks koldskaal:

1 1/2 liter kjernemelk, 1/2 liter skummet melk, 100 gr. sukker, 50 gr. mandler, 1 citron, 1 litet stykke kanel, 2 dl. fløte. Kok den skummede melk i 10 minutter med kanelen og citronskallet. La melken bli kold og sil den, bland den saa med kjernemelken, sukkeret og de skallede, opskaarne mandler. Ha citronsaften i og held den stivpiskede fløte over med det samme den skal spises.

Citron fromage:  

5 egg, 200 gr. sukker, 2 citroner, 10 gr. gelantine, 1 1/2 dl. fløte. Rør eggplommerne hvite med sukkeret, ha i citronsaften, det revne skal av 1/2 citron, de stivpiskede hviter – samt den vaskede opløste gelantin. Held dette i en form, som er skyllet med koldt vand. Hvælv den, naar den er stiv og pynt fromagen med den stivpiskede fløte.

Arme riddere:

En 20 øres lof, 1/2 liter melk, 50 gr. sukker, 1/2 teske vanilje, 1 egg, 100 gr. smør. Skjær den helst gamle lof i fingertykke skiver. La melken, sukkeret og vaniljen faa et opkok og la brødstykkerne ligge deri og trække til de er gjennemtrukket av melken. Læg dem saa op paa en sigte, saa melken kan rende av; vend dem i det vispede egg og stek dem lysebrune i smørret. Saftsaus serveres til.

Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Nasjonalbiblioteket.