Om jul på Smertu i starten av 1900-tallet:
Harry Johansen, født 1899 på Kråkerøy, forteller om sin barndoms jul i boka Vestfold og Østfold i nær fortid. Noe av det første vi gjorde hjemme hos oss, var å slakte grisen. Grisen ble solgt, men vi fikk mye god mat av hodet og innmaten. Far ville aldri se på at grisen ble slaktet. Han orket ikke å høre grisen skrike da den ble halt ut i hønsegården, der den ble slaktet. Far hadde stelt med den hele tiden, og han hadde klappet og godsnakket med den når han ga den mat.
Var jeg hjemme, måtte jeg gå ut til slakterne med et fat som de kunne ha blodet i. Blodet ble benyttet til klubb, og det var drøy og god mat. Innmaten ble brukt på mange måter. Noe av leveren ble kokt og lagt i saltlake, og den brukte far til pålegg på brødet. Det meste av hodet ble benyttet til hodesylte, men små rester gikk sammen med innmaten. Til og med tarmene ble gjort rene og benyttet, da mor laget hakkepølse. Navnet kom av at innmaten ble hakket ferdig i en trebakk av hardved.
Til hakkingen ble benyttet to hakkekniver med skaft på ca. 40 cm lengde. Kniven kunne ikke skjæres med, bare hakke opp og ned. Man hadde en i hver hånd, og det kunne være ganske anstrengende å få finhakket innmat og fleskerester. Griselabbene ble kokt og lagt i saltlake, og de koser far seg med. Alt arbeide med tilberedning av griseslaktet ble utført i bryggerhuset. Her hadde vi ikke innlagt vann, så det måtte bæres inn og ut, fra vannposten ute i veien.
I bryggerhuset hadde vi en stor bakerovn, så her bakte mor alt brødet vi spiste. Til jul bakte hun også vørterkake. Når det nærmet seg jul, var det også storvask. Tøyet ble kokt i en stor jerngryte som stod på en rist, og ble fyrt under. Det var min jobb å sørge for at mor hadde ved til å fyre med, og vannet måtte som vanlig bæres inn og ut.
Tidlig begynte far og jeg å hugge juleved. Det var vanlig på den tiden å hugge så mye ved at man slapp å hugge mellom jul og nyttår. Da jeg var liten gutt, var det far som hugget veden. Jeg fikk være med å løe den opp. Senere da jeg ble større, var det jeg som måtte hugge juleveden. En stund før jul satt vi barn rundt spisestuebordet og laget juletrepynt og julegaver. Til og med jeg sydde brikker i korssting til mor og bestemor. Dette gjorde vi om kvelden, med lys fra en stor hengelampe som hang over spisestuebordet. Vi hadde ikke elektrisk lys på den tiden.
Det var lite penger vi hadde å kjøpe julegaver for, men jeg kan huske at vi kjøpte noen småting hos Hanna Andersens 15-øresbasar, som vi barn ga hverandre. Av mor og far fikk vi bestandig bløte pakker, som oftest undertøy. Vi barn skulle også være rene til jul, så vi ble badet i en avskjæring i kjøkkenet. Vannet måtte bæres inn og varmes på komfyren, så mor hadde litt av en jobb, for vi var mange barn.
Lille julaften var jeg med mor på torvet og kjøpte juletre og julenek til fuglene. Senere på dagen var jeg i skauen og tok granbar. Vi hadde bestandig granbar utenfor trappen til inngangsdøren om jul. Julehøytiden er jo også i dag en høytid som vi ser frem til, men jeg tror at forventningen hos oss barn var større på den tiden. Vi gledet oss til å komme på juletrefest på søndagsskolen, men også til å gå julebukk, som var vanlig på den tiden.
Endelig var det julaften, og på formiddagen pyntet vi barn juletreet som bestandig stod i bestestuen, som vi sa. Dit inn fikk vi bare gå om jul, og når vi hadde gjester. Julaften gikk vi bestandig i kirken, og da det ikke var noen kirke på Kråkerøy, gikk vi i Glemmen kirke, da vi var en del av Glemmen kommune. Når vi kom hjem fra kirken, var det jul hos oss. De dobbelte dørene til bestestuen ble slått opp, og mor tente lysene på juletreet.
Vi hadde bestandig god mat julaften, men først fikk vi risengrynsgrøt. Mor puttet en mandel i grøtgryta og den som fant mandelen, fikk en liten marsipangris. Det var bestandig stor spenning til en av oss fant mandelen. Etter at vi hadde spist, sang vi en julesalme, og så var det tid til utdeling av julegaver som lå under juletreet. Det var nok enkle forhold den gang, men du verden som vi barn gledet oss til julen, og jeg minnes i takknemlighet alt det våre foreldre gjorde for oss.
Vi gutter begynte å gå julebukk andre juledag, og det gjorde vi hele romhelgen, og vi gledet oss til det. Det var en opplevelse vi så frem til. Som oftest ble vi godt mottatt og ble bedt inn og fikk mye godt, helst kaker som var bakt til jul. Men enkelte stengte døren og sa at de likte ikke julebukker. Vi møtte også andre barn som var kledd ut med forskjellig som var hentet ned fra loftet. Jeg brukte som oftest en gammel frakk etter far, men vi så også barn som var festlig pyntet.
En gang møtte vi en jente og en gutt som var pyntet som Maria og Josef med Jesus-barnet. En annen gang var tre gutter utkledd som de tre vise menn fra Østerland, og de hadde en stjerne med lys i som de hadde laget selv. Folk spurte av og til hvor vi kom fra, og da svarte vi: «Fra Toten, og sparker poteter med foten.» Men det var ikke bare vi barn som gikk julebukk; vi møtte også voksne som gjorde det. De var pent kledd og sang og hadde det moro, og noen hadde trekkspill og fiolin som de spilte på. En gang da jeg var liten gutt, kom en flokk voksne til oss som julebukker. De hadde fiolin med, og de spilte og danset i vår stue, og mor serverte kaffe og kaker.
Kilder:
– Vestfold og Østfold i nær fortid 1985.
– Det var en gang en Smertu-gutt.