Om Kjøkøy (Arderøya):
Kjøkøygården har gårdsnummer 433. Gården lå i gammel tid, således i 1661, under Nesgodset i Torsnes. Hvor lenge det har holdt fastboende folk til på øya, er ikke godt å si, men bergfylt og ulendt som den var, skulle man tro at den ikke har klart å lokke folk til seg før mulighetene på selve Kråkerøy var uttømt. I 1668 heter det om Adarøen – øyas navn den gang – at den «er een Platz som nogle Fiskere paaboer, dog haffues der ingen auffling». Noen gårdsdrift var det altså ikke på øya den gang, og fremdeles i 1675 heter det at øya for det meste består av utjenlig og øde berglandskap.
Det var først omkring år 1700 at de tok til å dyrke den smule jord som fantes i klovene der ute, og i 1723 ser vi at det ble sådd 1 kvart tønne korn og avlet 2 lass høy. Øya var altså i ferd med å bli dyrket mark, om enn fremdeles i ytterst beskjeden målestokk. Går vi så fram til tellingen i 1819, finner vi at øya nå har to oppsittere — Putten var kommet til —, og at nyrydningen og oppdyrkingen hadde fortsatt.
B.nr. 1. Selve Kjøkøygården lå i området syd for ferjebakken og utover mot Stenverpet. Låven er for lengst revet, men våningshuset ligger der fremdeles, om enn i ombygd stand. Et jorde i området ved Revbakke hørte også med til gårdens dyrkbare jord. På gården holdtes som regel to kuer og noen høns. De siste som drev gården var Hans Olsen og hans hustru Anna. Eier av b.nr 1 (sammenføyd med bl.a. b.nr. 2 og 9) var i 2005: AS Granit.
B.nr. 9. Bruket Putten lå helt syd på øya, og det var Johan Olsen som var den siste oppsitter der på gården. Han var sønn av Hans og Anna Olsen på Kjøkøygården. På Putten holdtes som regel et par kuer, men Johan Olsen hadde også hest og drev delvis som vognmann på Kjøkøya, bl. a. ble det mye stenkjøring.
Fra midten av 1800-tallet ble øya oppstykket i en rekke små eiendommer som ble passende bosteder for fiskere og sjøfolk. Blant disse kan nevnes Tangen, Stenverpet, Revbakke, Rørvik, nordre og søndre Rekvin og Putten. På slutten av 1800-tallet ble stenindustrien en dominerende virksomhet på øya Blant «stenredere» her ute nevnes De Forenede Stenhuggerier, British Norway Granit Company og fra 1912 AS Granit.
Kjøkøy er ca. 2 km. lang og ca. 1/2 km. bred, men ganske høy, hele 60 m. Til sammenligning er Kråkerøys høyeste fjell Holtevarden 67 m. På toppen av øya er det et par bronsealderrøyser, like nord for fortet.
Navneformer:
Arderøen 1661. Alderøen 1729. Adderøen 1726. «Ander Øe eller Arder Øe 1745». Arderøen 1760. Kjøgøen fra begynnelsen av 1800-tallet. «Kjøgøen eller Arderøen» 1835. Det gamle navnet er av uviss opprinnelse, det nye av slektsnavnet Kjøge.
Husdyrhold:
1657 2 kyr og 1 sau. 1723 3 kyr og 10 sauer. 1819 1 hest, 3 kyr.
Areal i 1939:
B.nr. 2: Åpen åker 7 mål, eng 17 mål, have 0,5 mål, i alt 24,5 mål.
B.nr. 9: Åpen åker 4 mål, eng 10 mål, have 0,3 mål, i alt 14,3 mål.
Folk:
B.nr. 1.
Iver Arderøen er den første beboer her ute vi kjenner navnet på. Han nevnes i 1657. Lasse nevnes i 1661. Så vel han som hans formann Iver har nok utelukkende drevet som fiskere og sjøfolk, og betegnende nok svartes også landsskylden i makrell. Jens Kjøge var trolig den første som tok til å rydde jord på øya, og det er forsåvidt fortjent nok når øya etter ham senere er blitt kalt Kjøgøen eller Kjøkøya.
Jens var muligens dansk, det kan navnet tyde på, men for øvrig har vi ikke nærmere kjennskap til hans herkomst. Kanskje er han identisk med borger i Strømstad Jens Kjøge som rømte til Norge under krigen. Hans kone Anniken døde 76 år gammel i 1747. De hadde sønnene Jens og Tore og datteren Anniken. Sistnevnte ble gift med Henrik Stabel i Fredrikstad og etter hans død med fraktemann Asbjørn Nielsen Hellebekk. Hun døde i 1761 og etterlot seg barna Anne Sophie Stabel og Marthe Asbjørnsdatter.
Av hennes to brødre overtok Anders farsgården, mens Tore synes å ha blitt boende hos ham, antagelig som gammel ungkar. Tore Jensen «Kjøgøe» døde 66 år gammel i 1757. Anders Jensen Kjøge (d. 1753) fikk skjøte av sin mor 5. mars 1746. Øya hadde som nevnt opprinnelig tilhørt Nes gods, men sees 2. mars 1741 å være solgt for 290 daler ved auksjon til skipper Hans Claussen Holst, boende på Åsgårdstranden.
Anders Kjøge var skipper og reder. Han ble gift 1749 med Johanne Knutsdatter Allerød (d. 1795), som senere inngikk nytt ekteskap med Anders Olsen. Anders Kjøge hadde en sønn Jens og en datter Anniken Maria (f. 1750) som i 1770 ble gift med skipper Svend Mathisen Bjerke (1743-79) på Nøtterøy, og etter hans død med skipper Anders Hansen Movig.
Ved skiftet i 1755 ble Arderøya verdsatt til 650 daler. Anders Olsen (1722 – 1794) giftet seg som nevnt med enken etter Anders Kjøge og ble på den måten eier av øya. Han sees i 1756 å ha pantsatt eiendommen til Rasmus Arisholmen for 422 daler. Anders var sønn av Ole Hansen Enhus. I hans tid ble det ryddet en plass syd på øya ved innløpet til sundet, Putten som den kaltes. Her bodde først noen husmannsfolk. Senere slo Anders seg ned der selv. Anders hadde mange barn, ved skiftet i 1794 levde således Hans, Ole (25 år), Knut (25), Arve (22), Olea, gift med Johannes Arisholmen og Ellen (28 år).
Alle sønnene var i 1794 til sjøs. Knut Andersen (1767 – 1825) overtok farsgården. Også han bodde på Putten. Han var skipper og reder. Han ble gift i 1799 med Grethe Hansdatter Myhre (1780 – 1843) fra Høyjord, en søster av Maria Hansdatter som ble gift på Arisholmen. Da Knut var død, flyttet familien opp til Forstaden. En sønn Anders Knudsen ble i 1835 gift på Trosvikstrand med Margrethe Smith. Hos Knut bodde i 1807 dessuten Andreas Hansen (68 år) og hustru, som hadde «ophold af gaarden». En sønn av Knut var nok også den styrmann Hans Christian Knudsen som ble gift på Trosvikstrand i 1850 (27 år) med jomfru Maren Louise Norbom.
Jens Paulsen het den neste eier. Han fikk skjøte av Knut Andersen for 1 500 daler i mai 1813, men allerede i desember samme år solgte han videre til Hans Andersen. Kjøpesummen var nå kommet opp i 3 333 daler, altså en pen gevinst til selgeren. Ved auksjonsskjøte av 1826 ble Anders Larsen eier av eiendommen for 400 daler, og i 1833 solgte han videre til Hans Pedersen for samme pris.
Endelig i 1837 fikk så Anders Svendsen skjøte på gården. Han ga 500 daler for eiendommen, men på dette tidspunkt var brukene nordre Rekvin og Rørvik frasolgt. Som man ser skiftet Kjøkøya eier temmelig ofte i første halvdel av 1800-tallet, og felles for de fleste av eierne er at de kom utenbygds fra. Anders Svendsen (1800 – 1879) var således kommet fra Skiptvedt. Hans kone Anne Andersdatter (1805 – 1882) var fra samme bygda.
De kom hit ned i 1837. Etter Anders Svendsen kalles våningshuset på Kjøkøygården fremdeles for «Svendsestua». Anders holdt i 1865 1 hest, 2 kyr og 3 sauer. Anders Svendsen hadde ved folketellingen samme år en datter Josefine (14 år) samt et pleiebarn Alexander Kock (5 år). Videre ble en datter Christine gift i 1864 (27 år) med Ole Svendsen (f. ca. 1834) fra Lier, som senere bosatte seg som los eller kjentmann på Kjøkøya.
Alexander Kock (f. 1860) ble gift i 1886 som matros med Agnes Marie Julsen fra Trolldalen. Martinius Gabrielsen fikk i 1890 skjøte på gården av sine medarvinger for kr. 5 000, hvoretter Johan Toresen i 1896 fikk auksjonsskjøte for kr. 4 550. Han solgte allerede samme år eiendommen til De Forenede Stenhuggerier for kr. 7 000, fra hvem den i 1905 gikk over til British Norway Granit Company, som så i 1912 atter solgte til AS Granit for kr. 12 000. Dette selskap var fremdeles eier i 1957.
B.nr. 2.
Bruket ble skyldsatt 14. juli 1851. Den første som slo seg ned her var Anders Jørgensen. Han kom til Sandbukta fra Hvaler i 1840 sammen med broren Ole. Egentlig var de fra Eidet, men visstnok født i Fredrikstad. Anders Jørgensen (ca. 1820 – 1879) kjøpte stedet for 150 daler. Anders var fra Fredrikstad, men ble gift på Kråkerøy i 1857 med Oline Marie Larsdatter Goen (1833 – 1892), som etter hans død ble sittende i uskifte med eiendommen. Anders var matros. I 1865 hadde de barna Anton (4 år), Lars (1) og Ellen (6).
En bror av Anders var fisker Ole Jørgensen (1816 – 1888) som først bodde i Sandbukta, senere på Revbakke. Han var gift to ganger, sist med Johanne Magdalene Olsdatter fra Hvaler, og hadde bl. a. sønnen Hans Edvard Olsen som kom til Eids-ødegården og i 1869 ble gift som matros med Edvine Jonsdatter Lunde. En annen sønn Carl August Olsen ble i 1865 gift med Anne Marie Torkelsdatter Holte. De bodde på Revbakke. Skifte etter enken holdtes i 1893, og stedet ble da overdratt Jørgen Andersen. I 1896 fikk så als Granit auksjonsskjøte for kr. 1 700. Nevnte Jørgen Andersen (f. 1858) var fisker. Han ble gift 1887 med Anne Margrethe Johannesdatter (f. 1845) fra Borge og deretter som enkemann i 1894 med Karoline Josefine Carlsdatter Revbakke (f. 1866).
B.nr. 3. Tangen.
Dette stedet ble skyldsatt 7. juni 1855. Stedet ligger nordligst på øya. Jon Andreassen (f. 1831) var første bruker her. Han kalles i 1865 matros og gårdbruker. Han var født på en plass under Smertu. Hans kone Inger Hansdatter (f. 1832) var fra Skjeberg. I 1865 hadde de barna August (12 år), Emil (9), Julius (5), Mina (7) og Selma (3). I 1895 ble plassen solgt til Josef Jonsen. Han omkom til sjøs i februar 1916. Hans enke ble derpå sittende med eiendommen til hun året etter solgte til Forsvarsdepartementet for kr. 10 500.
B.nr. 4. Rekvin.
Stedet ble utskilt fra Kjøkøya 18. sept. 1868, men var frasolgt alt i 1856. Nicolay Eriksen (f. 1825) var den som først slo seg ned der. Han var fraktemann og kalles i 1865 dertil husmann med jord. Han ga 50 daler for stedet. Han ble gift 1856 med Maren Jensdatter (f. 1820) fra Eidsberg. De hadde i 1865 barna Edvard (11 år), Johan (9), Hans (5), Nicoline (7), Karen (3) samt et nyfødt barn. Enken Maren Jensdatter solgte i 1917 stedet til Jørgen Andersen. Hans enke Karoline Andersen solgte i 1953 til Einar Andersen som var eier i 1957.
B.nr. 5.
Stenverpet. Stedet ble skyldsatt som eget bruk i 1868, men var frasolgt Kjøkøya alt i 1856. Bruket ligger ved Kjøkøysundet. Anders Christiansen (f. 1826) fra Tjømø var den som først slo seg ned her. Han ga 50 daler for plassen. Han var gift 1854 med Anne Helene Eriksdatter Putten. Anders var matros som de fleste andre av beboerne på Kjøkøya. Han hadde i 1865 barna Bolette (10 år), Anne (1), Johan (8), Erik (6) og Oscar (2). Etter hans død ble svigersønnen skredder H. Grøtting eier. Han solgte i 1923 til Bolette Andersen. Av hennes arvinger ble stedet solgt i 1934 til Hartvig Mathisen. I 1953 fikk Martha Mathisen skifteskjøte på eiendommen, og i 1957 overtok hennes arvinger.
B.nr. 6. Rørvik.
Dette stedet er det eldste av de underbrukene som i forrige århundre ble utskilt fra Kjøkøya. Skylddeling holdtes i 1835, og skylden for «disse smaa mark-og skovstykker» sattes til 1/30 del av Adarøyas samlede skyld eller 3 2/5 sk. Lars Hansen (1803 – 1881) fra Holte kjøpte stedet 23. februar 1833 for 50 daler. Han var sjømann og fisker. Han var gift med Mari Nielsdatter (1801 – 1878) fra Elgå i Sverige, en søster av Anders Sjøberg. Deres barn var Mathea (f. 1839) og Niels (f. 1842), begge omtalt nedenfor. Niels Larsen (f. 1842) overtok plassen etter faren. Han var sjømann likesom sin far. Han fikk skjøte på plassen 16. mars 1876 for 200 daler samt føderåd. Han var gift med Maja Kajsa Johannesdatter (f. 1850) fra Krokstad i Bohuslen. Niels døde ung, og enken ble da sittende i uskifte.
Fra 1887 eide hun for øvrig bare halve Rørvik, idet den øvrige del av eiendommen ved skylddeling av 3. september 1887 ble overlatt svogeren Martin Olsen (1839-1907), gift 1864 med Mathea Larsdatter (1839 – 1912), for 240 kroner. Martin Olsen var fra Nes ved Solli. Han kalles i 1864 matros. Hans datter Anne Elisabeth (f. 1866) ble gift 1886 med Fredrik Gundersen Sandbukta. En annen datter Karen ble gift samme år med sagarbeider Carl Andersen på Fuglevik. I 1908 solgte arvingene etter Niels og Maja eiendommen til medarvingen Oscar Nielsen for 1 820 kroner, og denne lot deretter ved skjøte av 11. mai 1917 stedet avhende videre til Forsvarsdepartementet for kr. 11 500.
B.nr. 7. Rekvin nordre.
Den første som slo seg ned her var visstnok Anders Nilsen Sjøberg, som fikk skjøte av Kjøkøyas eier for 30 daler i 1835. I 1845 solgte Sjøberg videre til snekker Hans Andersen Kjevelsrød for 197 daler. Hans Andersen (f. 1804) var gift med Kristine Andersdatter, etter hvem det ble holdt skifte i 1848. Året etter solgtes stedet til O. M. Torkildsen og Jens Julsen. Hans Andersen var innflyttet med hustru og 3 barn fra Onsøy.
Ole Martin Torkelsen (1826 – 1861) var fra Onsøy. Han ble 1851 gift med Mathea Julsdatter Trolldalen. Ole var matros. Det var den 3. april 1849 at han sammen med sin svoger Jens Julsen kjøpte nordre Rekvin av Hans Andersen for 300 daler. Da Ole var død, solgtes hans bruk til skipper C. Wetlesen, som igjen i 1876 solgte videre til Jens Julsen som således ble eier av hele bruket.
En sønn av Ole Martin var seilmaker Arnt Theodor Olsen (f. 1856) som ble gift i 1879 med Laura Larsen fra Sarpsborg. Jens Julsen (f. 1822) var fra Trolldalen. Han var gift med Laura Bøhm (f. 1824) fra Christiania. Hennes far Christian Bøhm (76 år) bodde i 1865 hos dem på Rekvin. Jens og Laura Julsen hadde i 1865 et barn, sønnen Julius (9 år). Jens var sjømann. På Rekvin holdt han i 1865 1 ku. Han døde i 1901. Julius Julsen ble senere eier og etter ham hans arvinger Alf Julsen, Laura Nullmeyer, Ingertha Julsen og Thora Eriksen. Etter disse ble i 1946 Reidar Olsen eier.
B.nr. 8. Rosemarin.
På nordre Rekvin solgte i 1886 Rasmus Eriksen Eidets enke et hus, visstnok uten jordvei, til matros Ingvald Torgersen (1853 – 1886) fra Hvaler, hvis enke i 1892 solgte til losgutt og fisker Albert Johannessen. Videre bygde skipper Martinius Gabrielsen (1845 -1891) et hus på Rekvin i 1881. Da han imidlertid i 1890 overtok selve Kjøkøygården (b.nr. 1), solgte han til sjømann Alexander Gundrosen (f. 1858) fra Trolldalen.
B.nr. 9. Putten.
Denne strandbebyggelsen skriver seg fra midten av 1700-tallet (nevnt første gang i 1756). Til å begynne med var det nok en regulær strandstue eller husmannsplass, men fra slutten av 1700-årene flyttet eieren av selve Kjøkøygården dit ned og slo seg ned der. Her bodde da senere bl. a. den velstående skipper Knut Andersen. En tid skal det etter hva tradisjonen forteller ha vært gjestgiveri på gården. Sikkert er det i hvert fall at stedet var skysstasjon. Ole Bårdsen (1696 – 1761), en Hvalerlos, med hustru Christine Hansdatter skal ha bodd på Adarøya fra 1726 til 1736 da han kjøpte Bankerød på Vesterøy. Antagelig bodde han på Putten. Simen Nielsen nevnes som husmann på Putten i 1762. Han var gift med Ingeborg Andersdatter. De hadde barna Ole og Oleana.
Tore Johannesen fra Høkeli på Hvaler sies i 1763 å være flyttet til Putten. «Men det blev bare en kort visit. Allerede aaret efter kom de tilbake til Hvaler.» Rasmus Olsen flyttet i 1772 fra Putten til Sanne i Tune. Hans Bentsen het hans etterfølger som husmann på Putten, hvortil han kom 3. april 1772 fra Onsøy. Anders Olsen, født på Enhus, bodde først på selve Kjøkøygården, men flyttet senere til Putten hvor han døde i 1794. Omtalt foran under b.nr. 1. Even Andersen Movig bodde på Putten en kortere tid omkring år 1800. Han var skipper og en velstående mann. Han var fra vestsiden av fjorden, formodentlig sønn av Anniken Maria Andersdatter Kjøge i hennes ekteskap med Anders Hansen Movig på Nøtterøy. Even Movig eide hele Kjøkøya, men solgte i 1801 til Knut Andersen for 1 398 daler.
Even Movig var gift med Dorthe Sandersdatter. De hadde bl. a. barna Anders (f. 1795), Anniken (1797) og Maria (1800). Knut Andersen Putten er nevnt foran under Kjøkøygården. Lorentz Christiansen (1785 – 1860) var også skipper, egentlig fra Hvaler. Hans kone var Ella Sjøberg (1793-1867). Han kjøpte Putten i 1815 etter fra 1811 til 1813 å ha eid Trolldalen, men har muligens også bodd på Kjøkøya. Han solgte i 1826 Putten og overtok Sandbrekke på Hvaler. Han hadde her i bygda til dåpen barna Karl (1815), Amalie (1817), Peter Sjøberg (f. 1821), Thomas (1822) og Edvard (1824).
Thomas (1822 – 1913) ble skipsreder på Putten i Hvaler og var gift med Amalie Halvorsen. Erik Mikkelsen (1793-1844) fra Møklegård i Onsøy fikk i 1826 skjøte på Putten (5 lisp. tunge) av Lorentz Christiansen for 600 daler. Erik var gjestgiver der ute og synes å ha sittet ganske bra i det. Hans kone Ellen Mikkelsdatter (1801 – 1849) var også fra Onsøy. Deres barn var bl. a. Mikael (f. 1826), Helene (1827), gift med Anders Christiansen Stenverpet, Kjønik (f. 1831, død som matros 18 år gl. 1849), Johan Didrik (f. 1833), Inger Mathea (f. 1834) Grethe (f. 1837) og Ole Martin (f. 1842). Mikael overtok Putten og Ole Martin flyttet til Guldbergsiden i Glemmen. Han var tømmermann og døde til sjøs i 1898.
Mikael Eriksen (f. 1826) fikk seg farsgården utlagt for 475 daler ved skiftet etter moren i 1850. Han var matros i sine yngre år, men drev senere en del med bygging av småbåter hjemme på Putten. A/S Granit fikk skjøte på eiendommen for kr. 8 000,- 29. september 1893. Noe gårdsbruk drives ikke på stedet i våre dager. Derimot har Putten siden 1890-årene vært sentrum for stenindustrien på Kjøkøya, og det er stenbruddene og stenhuggerbebyggelsen som i nyere tid har preget stedet.
B.nr. 10. Revbakke.
Dette stedet ble utskilt fra Putten 18. september 1868, men alt i 1858 var det utstedt skjøte til kjøperne Gunder Jonsen og Hans Asbjørnsen. Gunder Jonsen (f. 1831) kalles i 1865 husmann med jord. Han var gift med Johanne Hansdatter. De solgte i 1873 sin andel i Revbakke og flyttet til Holte. Kjøper var enken Mathea Julsen (1829 – 1904). Hun var enke etter Ole Martin Torkildsen Rekvin og ble senere gift med fisker Gunder Arvesen (1827 – 1892).
Hans Asbjørnsen som hadde kjøpt Revbakke sammen med Gunder Jonsen flyttet også hjem til farsgården Holte, men det var dog først i 1902 at han solgte sin andel i Revbakke. Kjøper var Marie Torkelsdatter, enke etter fisker Carl August Olsen Revbakke (1841 – 1887). Ved skyldsetting av 3. oktober 1904 fikk hennes eiendom nordre Revbakke en skyld av 2 øre, mens søndre Revbakke ble solgt av Mathea Julsen og Hans Asbjørnsen til Oscar Magnus Larsen 19. september 1904. Han er fremdeles eie av søndre Revbakke, mens nordre Revbakke (b.nr. 17) nå eies av Markus Olsens arvinger.
Eldre stedsnavn på Kjøkøy:
– Bakken – Sandholdig slette like ved veien til Revbakke og Rørvik som har blitt mye benyttet til å spille fotball på.
– Kubukt – Ligger helt sydvest på øya. Her lå en stor rød brakke som ble reist som bolig for stenhoggere, men den er nå revet.
– Cuba – Holme syd for putten. Ekebukt – Helt sydøst på øya. Her har det tidligere vært militært område, som ikke har vært tilgjengelig for sivile.
– Rubingen – Kalles stedet hvor senteret for fortet ligger.
– Matja-stranda – Tidligere populært badested ved Revbakke.
– Tangen – Ligger helt på nordspissen av Kjøkøy hvor Staten ved mineforsvaret i sin tid anla kai og bygde noen hus.
– Kjærkegårn – Liten aspelund like syd for Kjøkøygården der det før var omkring ti små tuer eller hauger som skal ha skjult menneskeskjeletter.
Annet om Kjøkøy:
Stenhuggertiden.
På slutten av 1800-tallet ble stenindustrien en dominerende virksomhet på øya. Blant «stenredere» her ute nevnes De Forenede Stenhuggerier, British Norway Granit Company og fra 1912 AS Granit. Som et uttrykk for at det var nok av fjell, men heller sparsomt med skog på Kjøkøya, kan nevnes at da skipper Martinius Gabrielsen som eier av Kjøkøygården, b.nr. 1, i 1891 solgte fra parsellen Braaten til Nicolay Eriksen, skulle sistnevnte ha rett til at «tage den sten i utmarken som tiltrænges til gjærdets opførelse og vedligeholdelse». Granittindustrien hadde holdt sitt inntog, og gjerdematerialet var nå altså huggen sten og ikke av trevirke som i tidligere tider!
Et og annet om stenhuggermiljøet på Kjøkøya i mellomkrigsårene forteller Kåre Appelgren i et intervju med Tor Inge Berger («Veteranene forteller,» fjerde bok). Der forteller han at hans far Evald Napoleon Appelgren «vandra inn fra Bohuslen» og bosatte seg på Kjøkøya der de leide hus for tre kroner i måneden. Huset ble kalt Smia fordi det tidligere hadde stått en gammel smie der. «Det var flere stenhoggere i Putten. Formann Westin bodde i Odessa, i lokalet var det to leiligheter, i Ekebukt på den andre siden av Kap Horn bodde det også karer som sto i brottet. «Han forteller også om Nyrèn som bodde på Cuba, dyrka tomater, hadde kaniner «og smugla sprit.»
Fra sine guttedager forteller han: «Jeg sto i brottet og slo kilehøl. På Kjøkøya het stenhuggerne Birger Martinsen, Oliver Fredriksen og Aksel Petersen, Gustav og Frans Johansen. De rissa opp med brenneren, og så slo vi hola. Slo vi hola på sida av streken, kjeftet de. Jeg fikk 10 øre hølet.» Videre heter det: «Smeden het Holberg, Jeg gikk i smia for stenhoggera. Hver hadde sin lille avdeling i hylla der jeg leverte og henta redskapen. Ammunisjon hadde de i e lita bu.»
Av 65 oppførte voksne mannspersoner på Kjøkøya i året 1900, var 35 oppført som stenhuggere, 3 kalles sjømann og stenhugger, 2 fisker og stenhugger, 1 kalles både fisker, landhandler og stenhugger, og dertil var det 2 stenhuggersmeder, 1 stenhuggerformann og 3 stenkjørere. På Furuholmen bodde det samme år 9 stenhuggere og 1 stenkjører.
Les om husmannsplassen under Kjøkøy her.
Egne fotos fra Kjøkøy:
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.