Om Åsgård:
Åsgård har gårdsnummer 423. Gården var fra gammelt av i det vesentligste selveiergods, men noe var også kirkegods. Den del som var kirkegods måtte bonden ta i bygsel (leie) selv om han var selveier for øvrig. På 1800-tallet var gården eid av losoldermann Jacob Buvig og hans etterkommere, herunder familien Fleischer, til langt opp i annen halvdel av 1900-tallet. Gjennom lange tider ble gårdens drift forestått av forpaktere. Gårdens nåværende bebyggelse skriver seg hovedsakelig fra 1912 idet gården kort tid før var lagt i aske.
B. nr. 1. I dag er forpakterboligen den eldste bygning på gården. Den ble skånet ved brannen, og det var her det ble drevet såpekokeri i 1880-1890-årene. Gården har aldri vært delt opp i flere gårdsbruk, men er i dag, som nære byområder til Fredrikstad, utparsellert til industri og boligtomter. En stor del av eiendommen, nemlig arealene nederst langs Vesterelven og mot Hølen og Floa ble tidlig fradelt og overdratt til Fredriksstad mek. Verksted og utgjør i dag det betydelige utbyggingsområdet som går under navnet «Værste» etter at selve verksteddriften for lengst er gått over i historien.
I eldre tider hadde Åsgård grense i nord og vest mot Vesterelven og Floa, i dag mot «Værste»-området, i syd mot Rød b.nr.1 og Ekheim b.nr. 23 og i øst mot Bjølstad b.nr. 1. Eiendomsgrensen mellom Åsgård b.nr. 1 og Bjølstad følger fjellskrenten vest for Rødsveien og videre langs bekken ned til Vesterelven. Gårdens stabbur er fortsatt i god stand sentralt plassert på gårdstunet. Driftsbygningen ble i 1990-årene omgjort til boligformål. Gårdstunet med omgivelser er i dag gitt eget b.nr 111 etter å være fradelt b.nr. 1. Gjenværende areal er solgt til eieren av Ekheim, b.nr. 23 under Rød.
B. nr.2. Dette er eiendommen som tidligere tilhørte Fredriksstad mek. Verksted og som ble fradelt b.nr.1 i 1869. Verkstedet ble gjennom årene eier av stadig nye parseller som ble utskilt fra hovedbølets grunn, hvoretter samtlige av disse igjen ble sammenføyd i 1999. En større parsell, b.nr.121, ble fradelt b.nr.2 og overskjøtet til Jotne Eiendom AS. Eier av b.nr.2, som i dag utgjør betydelige arealer, bl.a. mot Vesterelven og Floa, er nå Værste AS.
Området er under utbygging til annen virksomhet etter at skipsbyggingsepoken i regi av FMV for lengst er over. På de gamle verkstedområdene ligger i dag Høgskolen i Østfolds avdeling for helsefag og diverse nyere industribedrifter som etter hvert har etablert seg. Her er også det nye fotballstadion for Fredrikstad Fotballklubb planlagt, likesom den nye broforbindelse mellom byen og Kråkerøy i fremtiden kommer til å berøre tomten. En gangbro i moderne materialer og konstruksjon er allerede på plass. Området er fortsatt i 2017 under stor utvikling.
Navneformer:
«i Asgarde» 1353. «i Aasgarde» ca. 1400. Aassgaardt 1574 – 77. Aasgaardt 1664. Aasgaard 1723. Av oldnorsk åsgardar, en ås.
Husdyrhold:
I 1657 2 hester, 6 kyr og 6 ungkyr, 8 sauer, 4 svin. I 1819 3 hester, 7 kyr, 6 sauer.
Areal i 1939:
B.nr. 1: Åpen åker 59 dekar, eng 49 dekar, have 3 dekar, totalt 111 dekar.
Folk:
Guttorm heter den bonden vi møter på Åsgård i 1592 og i 1608. I 1613 heter det at «Aasgaardt brugger Laugmandenn». Om dette er riktig, er vel tvilsomt. Muligens er det en forveksling med Enhus, som gjennom lange tider var lagstolsgods. Hans Åsgård nevnes fra 1618 til 1622. Halvor er deretter bruker til ut i 1630-årene. I 1624 eide han 2 huder i gården. Om han er beslektet med de foregående brukere vites ikke.
I de årene som nå følger er det to brukere på Åsgård. Erik Pedersen (f. 1607) var bruker i 1645 da han eide 2 1/2 hud og 1 bismerpd. smør. Han var da eneste bruker på gården, likeså i 1648-49 da han eide samme skylden, mens Christiania skole eide 1 hud og Glemmen kirke 4 skinn. I 1650 sies hans eiendom i Åsgård å være odel. I 1658-59 var han skyss-skaffer. I 1660 ser det ut til å ha vært holdt et slags skifte eller en delingsforretning på Åsgård.
For mens Erik var eier og bruker alene i 1659-60, finner vi i 1661 at han bare er eiende 10 skinn og 10 mark smør, mens en Engebret Svendsen er kommet til som eier og bruker av 1 hud, 3 skinn og 5 mark smør. I 1666 sies Erik imidlertid å eie 2 huder i gården. Han nevnes i 1675 atter som eneste bruker på gården, men i 1681 nevnes han igjen sammen med Engebret. Engebret eide da 15 skinn, Erik 6 skinn og Gunvor Eriksdatter 3 skinn. Skolen eide nå 9 skinn og kirken 3. Gårdens skyld var alt i alt redusert til 3 huder.
Engebret og Jon nevnes deretter sammen like til om lag 1700. Gunvor Eriksdatter eier i 1670 3 skinn og 3 mark smør og i 1690 1 1/2 hud. Jon Engebretsen (1662 – 1732), sikkert foran nevnte Engebrets sønn, nevnes som bruker fra begynnelsen av 1700-årene. I 1689 kalles han soldat og hadde da tjent i 7 år. Hans kone, var kanskje den Sønni Hansdatter som døde på Åsgård i den høye alder av 98 år i 1753 og således var født omkring 1655. Jon hadde 3 barn, nemlig sønnen Engebret og døtrene Kari og Magnhild.
Engebret overtok gården, Kari ble gift med Lars Hansen Holme og Magnhild ble gift først med Peder Eriksen, så med Gjermund Olsen på Åsgårdstranden. Engebret Jonsen (1704 – 87) fikk 15. juli 1732 skjøte fra Sønni Hansdatter og Peder Eriksen på 10 skinn og 1/5 skinnling i Åsgård. Videre kjøpte han i 1746 3 skinn 1 11/25 skinnling av Lars Holme og Otter Christensen, samt i 1749 7 skinn 4/5 skinnling av Hans Claussen Holst. I 1760 sies Engebret å være odelsmann til 2 huders skyld. I 1777 kalles han en formuende mann, og antagelig var han ved sin død i 1789 bygdas rikeste mann, idet han etterlot seg en nettoformue på 1 266 daler, en ikke ubetydelig sum i de dager. Engebret giftet seg i 1734 med Johanne Olsdatter Enhus (d. 1794).
Deres barn var Jon Engebretsen som fikk farsgården, Ole Engebretsen som kom til Kallerød i Onsøy, Hans Jacob Engebretsen (1737 – 84) som tok borgerskap i Fredrikstad i 1780, men ved sin død bodde på Eløya i Rygge og var gift med en datter av Anders Mogensen Grisebo på Nesodden, Cathrine Engebretsdatter som ble gift med Ole Nielsen Strålsund, samt endelig Karen (1739) og Gunhild (1742) Engebretsdøtre. Som Engebrets stedatter nevnes i 1775 Marthe Pedersdatter som først hadde vært gift med tømmermann Niels Madsen i Forstaden og senere med Anders Hansen.
Jon Engebretsen (1735 – 1799) etterfulgte sin far som eier og bruker av gården. Det var i 1778 at faren overdro halvdelen av gården til Hans Jacob for 499 daler, samtidig som han bestemte at Jon skulle arve den annen halve del ved hans død og dessuten overta Hans Jacobs halvdel dersom denne døde uten livsarvinger. Jon fikk skjøte av sin mor i 1790, og noe eide han fra før. Men alt i 1791 solgte Jon gården og flyttet selv over til Forstaden hvor han senere ble boende til sin død.
Hans kone het Ellen Olsdatter (1738 – 1792) og var datter av Ole Ellingsen i Forstaden. Etter henne ble det skiftet i 1792. Det var 3 barn, sønnene Engebret (22 år) og Ole (15) samt datteren Johanne, gift i Christiania. Sønnen Engebret Jonsen ble fraktemann og tok borgerskap i Fredrikstad i 1793. Han bodde i 1807 i Vaterland. Han var gift med Mari Christensdatter Rød (29 år) og hadde barna Ellen (5), Johanne (4) og Christen (2). Engebret døde i 1811.
Hans bror Ole Jonsen bodde likeledes i Vaterland i 1807 og kalles inderst og arbeidsmann. Hans kone het Helvig Andersdatter (30 år), og de hadde en sønn Jon (4). Med Jon Engebretsen forsvant den siste av den gamle Åsgård-ætten fra fedrenegården. Jon ville ikke innløse sine brorbarns gods i Åsgård til de vilkår som ble stillet, og dermed kom gården i andre hender.
Jacob Andersen Buvig (1738 – 1821) het den nye eier. Han var av gammel Hvaler-ætt og sønn av Anders Andersen Buvig og Tore Andersdatter Nedgården. I sine yngre dager seilte han til sjøs, bl. a. som styrmann, men fikk så stillingen som losoldermann i Fredrikstad. Han kjøpte halve Åsgård (1 hud) samt bygsel til 4 1/2 skinn under Christiania lektorat og 1 1/2 skinn under Glemmen kirke på auksjon 23. april 1790. Det var Hans Jacob Engebretsens arvinger som solgte. Den annen halvpart i gården kjøpte han av Jon Engebretsen for 950 daler i 1791. Han eide også Gresvik og Bure i Onsøy som han hadde kjøpt i 1786. Jacob Buvig var to ganger gift. Hans første kone Anne Jensdatter døde 56 år gammel i 1791.
Hans annen kone het Tyre Tønder (1768 – 1850). Med henne giftet han seg i 1792. Hans barn var Anne Karine (1793), gift med sin slektning skipper Johan Tønder, Jacobine (1795), gift med kjøpmann Lyder Fredrik Calundamm i Fredrikstad, Ellen Torine (1772), gift med Jacob Audensen Enhus, og Hans Henrik Buvig (1764 – 1804), i 1801 boende som tømmermester ved skipsverftet på Åsgårdstranden, 37 år gammel.
Etter losoldermannens død eides Åsgård av hans enke Tyre Tønder inntil datteren og svigersønnen Johan Tønder overtok i 1851. I 1833 hadde Tyre Buvig fått regjeringsskjøte på 9 skinn for 350 daler. Før han kjøpte Åsgård hadde Jacob Buvig fra 1768 bodd nede på Åsgård-stranden der han hadde overtatt Mikkel Isebakkes hus. Foruten foran nevnte barn hadde han Peter Jacob (f. 1797). Muligens var også Johan Andreas Buvig (f. ca. 1794), gift 1822 med Lena Fladberg, en sønn.
Johan Peter Tønder (f. 1795) var i 1818 blitt gift med Anne Cathrine Buvig (1793 – 1869). Tønder var skipsfører og ble borte på sjøen med hele sitt mannskap. Han overtok konens farsgård i 1851. Deres datter Theodore Tønder (1818 – 1895) ble gift i 1845 med kjøpmann Fredrik Fleischer (1817 – 1878) i Fredrikstad, og det ble ham som overtok Åsgård etter svigerforeldrene.
Fredrik Fleischer hadde sin kjøpmannshandel i Gamlebyen og bodde der også etter at han var blitt eier av Åsgård. I 1872 innløste Fleischer det benefiserte gods i gården med om lag 111 daler. Ludvig Fleischer (1854 – 1935), deres sønn, ble neste eier. Han overtok i 1878. Til å begynne med drev han gården selv, men i de senere år hadde han forpakter. Han var gift med Anne Cecilie Frengen (1855 – 1939). Gården eides i 1957 av deres datter fru Ingrid Harnoll, født Fleischer. Forpakter var på den tiden Søren Molvik.
Eldre stedsnavn ved Åsgård:
– Åsgårdvarden – Bronsealder-røys på Åsgårdfjellet. Denne er utkastet og stort sett borte i dag.
– Nybrottet – Dalen øst for Åsgårdfjellet som leder til Ekheim.
– Gibraltar – Verftseiendommen med administrasjonsbygg kaltes Gibraltar fra rundt 1820 -tallet.
– Åsgårdstranden – Området som ble totalt utbygget med skipsindustri av Fredrikstad mek. Verksted. Utvikles i dag av Værste AS.
– Hølen – Delvis ved innløpet til tørrdokka på FMV, men området har vært mye større og er igjenfyllt til fast land. Her går grensen mellom Rød og Åsgård.
– Fjøsdammen – Liten dam sydøst for Åsgårdvarden.
Annet om Åsgård:
– Brannen i 1911. Fredriksstad Tilskuer 06.06.1911 – Aasgaard brent– Besetningen innebrent! Ved 4-5 tiden i morges våknet folkene på Aasgaard og fant uthusbygningen i lys lue. Så tørt som det nå er, og med den vind som blåste, grep ilden om seg med en rivende fart. Det viste seg umulig å få reddet besetningen, så hadde ilden fått makt, da man oppdaget den. 21 kjør, et par griser og alle hønene innebrent. Hesten var ute på havn. Ilden forplantet seg til hovedbygningen, bryggerhuset og en stolpebod som alt nedbrente totalt. Det eneste som står igjen, er den fabrikkbygning, hvor det i sin tid var såpekokeri.
Hvordan ilden er oppstått, vet man ikke. Så sent som kl. ½ 2var en av pikene på Aasgaard oppe og slapp ut katten. Hun merket da ingenting. Både hos Fleischer og forpakteren Aaserød ble en del av innboet reddet. Det kom jo mange folk til, og de hjalp så godt som mulig til med redningen av løsøre. Det var uråd å redde noen av bygningene. Aasgaard var assurert: Hovedbygningen for 16.000,- Bryggerhuset for 3.400,- Vognskjulet 1.250, Låven for 16.800,- Alt dette er brent. Såpekokeriet som står igjen, er assurert for 6.500,-.
– Fredriksstad Tilskuer 03.07.1911 – Brannen på Aasgaard påsatt.
Under etterforskningen etter brannen på Aasgaard var det enkelte ting, som pekte i retning av at den var påsatt, men noen bevis var det ikke. Forpakter Aaserød har siden brannen vært klein og har vært innlagt på sykehuset. Fredag middag oppsøkte han lensmannen og fortalte at han hadde satt ild på. Hans sinnstilstand var imidlertid sådan, at han ikke kunne redegjøre nærmere for seg.
Lørdag gjentok han imidlertid sin forklaring, og etter denne er han innlagt på Amtsykehuset. Hans bekjennelse skal gå ut på at han litt før kl. 4 om morgenen satte ild på høylåven. Forpakter Aaserød skildres som en flink og bra mann, som man minst av alle skulle tiltro en sådan gjerning. Han mistet i vår en lovende sønn i 21 år alderen, noe som gikk sterkt inn på ham.
Ved dyrlegeundersøkelse ble det konstatert, at hele hans besetning led av tuberkulose, hvorfor alle kyr skulle slaktes. Denne motgang har brutt kraften hos mannen, og han har da etter eget oppgivende satt ild på, hvorved hele besetningen brant inne. Hans syke sinn har bevirket søvnløshet og tap av initiativ og virkeslyst, og det er sannsynlig at ildspåsettelsen er foretatt i et anfall av sinnsforvirring. Aaserøds økonomiske stilling er god.
– Ferjesteder. På Åsgård har det vært 2 mindre ferjesteder, nemlig Fleischers ferjested fra Åsgårdstranden til landingssted på bysiden ved Fisketorvet, og dertil Fredriksstad mek. Verksteds bedriftsferje ved Gressvikbryggen. Verkstedet hadde dessuten noen store lørjer som fraktet arbeiderne over fra «Værstekaia» på Trosvikstranden til Kråkerøysiden ved arbeidsdagens begynnelse og tilbake når dagen var slutt. Mer om ferjesteder her.
– Kort om FMV. Virksomheten først ble drevet som en lokal avlegger av velkjente Myrens mekaniske Verksted i Kristiania, men fra 1906 som et selvstendig aksjeselskap. Verkstedets nybygg nr.1 var den lille slepebåten Dragen levert til And. H. Kiær & Co. i 1873. Virksomheten vokste til en betydelig bedrift, og midt på 1920-tallet het det seg at FMV var landets største skipsbyggeri og da hadde ca. 250 leverte fartøyer bak seg.
Resten av mellomkrigsårene bød på skiftende konjunkturer og enkelte meget vanskelige perioder. Fra etterkrigstiden kan nevnes at i året 1952 var antall ansatte kommet opp i 1500, i 1963 1.900 og i 1978 2.200. Det fulgte deretter noen svært vanskelige år, og i juli 1988 gikk de siste ansatte ut av verkstedporten for godt. For Kråkerøy var «Værste» den virkelig store lokale industribedriften gjennom flere generasjoner, og det var alminnelig at sønn fulgte far og at uteseilende sjøfolk her fant sin faste arbeidsplass i land når de sluttet å seile ute. Mer om FMV her.
– Kort om Berthelsens mek. A/S J. Bertelsens mek. Verksted, som i mange år var lilleputtutgaven av de to store skipsverftene på øya, er i motsetning til de sistnevnte fortsatt i live og driver uforstyrret videre sin tradisjonsrike lille opphalingsslipp på Åsgårdstranden der Jacob Bertelsen og Kristoffer Eriksen begynte sin virksomhet i 1928. Eriksen trakk seg senere ut, men Bertelsen og hans sønner fortsatte driften gjennom mange årtier.
I dag er området omgjort til restaurant, men byggets særpreg er i noen grad beholdt. I verkstedsbygningen var det før Bertelsens tid bakeri for fremstilling av skipsskonroken til byens den gang store seilskipsflåte. Det kan nevnes at først på 1800-tallet tilhørte denne eiendommen (b.nr. 3) fraktemann Andreas Larsen Bjølstad, hvis dattersønn var ingen ringere enn maleren Edvard Munch som derved også har en smule Kråkerøyblod i sine årer. Mer om Bertelsens mek. her.
Egne fotos fra Åsgård:
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Fredriksstad Tilskuer.