På ålefiske:
Det er enkelte små opplevelser fra ens barndomstid som ved sin usedvanlighet prenter seg så fast i hukommelsen, at de så å si aldri utslettes. Når tanken ved en eller annen foranledning slumper til å fare tilbake på en slik liten opplevelse, så står det hele like tydelig frem for en, som da det hendte. Fra jeg var ganske ung 6-7 år gammel, måtte jeg som andre smårollinger her ute ved sjøen være med på fiske, som da for det meste ble drevet i det små med snøre og forskjellig slags agn. Lysten til sjøen lå oss jo så å si i blodet, men allikevel var det mang en gang hardt å tørne ut kl. ett eller to om morgenen. Jeg husker at jeg gikk som en søvngjenger ned til farkosten og la meg platt ned i bunnen, hvor jeg straks sovnet og lå til far hadde rodd hen til fiskeplassen.
Han syntes vel kanskje synd på meg og lot meg ligge. Men når fisken begynte å bite, og det kunne bite den gang, så var all tretthet blåst vekk og det var bare om å gjøre å rappe seg. Blant de forskjellige slags fiskerier var også det man kaller for å «tatte» ål, noe som ennå av og til drives, men uten betydning, da de senere års teinefiske har gjort ålebestanden så liten at det ikke lønner seg.
Men den gang var det ål i massevis, og det var ikke få kilo man en vakker forsommerkveld kunne få på «tatter». En tatte består av en lang snelletråd, helst silke, hvorpå det er trukket en sammenhengende rad av metemark, og som siden kveiles opp om den ene hånd og bindes om med snøret, hvorpå det er festet et lite blysøkke. Ved solnedgang reiser man så på fiskeplassen og fortøyer farkosten mellom to dregger for at den skal ligge stille, jo lavere farkosten er desto bedre, for ålen som man vil forstå, bare henger ved tennene i tråden, er tilbøyelig til å slippe når den får hodet opp av vannet, og hvis man ikke er kvikk nok til å nappe den inn så får man bare synet av den.
Det er et meget morsomt fiske og på den tid det her er tale om, lå farkoster i rad langs Øra helt fra «Haborn» nedover mot store Tuppa. Ved 12-tiden om natten reiste man gjerne hjem. En vakker forsommerkveld for henimot et halvthundre år siden lå far og jeg på den vante fiskeplass ved Øratangen. Den svunne sol kastet ennå et lysskjær i den speilblanke østerelva, men under land i skyggen var det allerede tussmørke.
Det var blikk stille og det hørtes ingen annen lyd enn en fjern larm fra de igangværende sagbruk oppe i elven og av og til en dempet mumlen fra farkostene, det gjaldt å fare stille, ålen er vâr og vi lå på grunt vann. Engang imellom drev en vedlastet svenskejakt forbi med strømmen eller en forsinket robåt passerte ute i elven. Etterhånden jenket sommernattens skumring seg over det hele, og fisken gikk på tatten med grådighet. Enhver var opptatt med seg, ikke et ord hørtes.
Da lød det en dempet latter etsteds ovenfor elven, flere stemte i med, et helt latterkor av unge, friske pikestemmer. Vi visste alle hva det var, nemlig en flokk Hvalerjenter på vei fra byen. Den gang drev mennene fiske, men det var kvinnfolkenes jobb å ro til byen med fisken, ofte en ganske hard jobb når det inntraff en kuling fra nord eller syd, men de slo seg sammen fem-seks stykker og været skulle være stridt hvis det skulle nekte dem å komme frem.
Kommet nærmere stemte jentene i en sjømannssang, jeg husker ennå tydelig omkvedet: – Ti vaaren den er kommet og vi maa gaa ombord, det kan saa litet nytte, farvel du lille nor. Da sangen var slutt var de kommet så langt utover at vi tydelig kunne høre hva de sa, og vi kunne også tydelig se farkosten ute i elven, men oss kunne de ikke se mot det mørke land.
De hadde lagt inn årene unntagen en som satt forut for å styre snekken som gled nokså fort med strømmen. – Nei, nå finner vi på noe annet! ropte en høy ungdommelig stemme, du Ragna, som er forlova, fortell oss noe om kjæresten din! – Hysj, ti stille, folk kan jo høre oss langveis. – Det er ingen som hører oss her midt i elva, og forresten, skitt la dem høre! – Snakk litt lavere da, jente, jeg tror du har fått for mye arakpunsj.
Talen lød høyt og tydelig i den stille kveld. – Gjør det da, Ragna! Fortell oss om det dere gjorde inne i den små løa borte i lia! Hi-hi-hi. – I den små løa? – Ja, gi deg nå, du tror kanskje at jeg ikke vet det? – Som du tøyser! – Det er ikke tøys, han Johan Arnt og jeg satt oppe i lia og så dere komme ut da det lyste av morgen, han børstet av deg høyet og ga deg en smask. Hi-hi-hi. – Isj du da, hva gjorde du og Johan Arnt kanskje, dere satt vel i all ærbarhet og betraktet naturen, hva? Et latterkor fulgte.
– Fortell du først, så skal jeg fortelle siden. Nå fulgte en konversasjon som ikke egner seg for papir, og den fortsatte til stemmene etter hvert døde hen i natten. Men ennå kunne vi høre den pipende gnissen av det enkle par årer mot tollegangen, det lød som en klagende fugl i stillheten. Fra de første forståelige ord og til vi ikke lenger kunne følge med hadde det vært dryppende stille på hver farkost, enhver hadde trukket opp sin tatte og jeg tror ikke noen tenkte på fisket. Da lød en dempet gammelmanns røst fra mørket: – Nå bet’en jamen godt, guttær!
En innmari latter fulgte og som om dette var et signal begynte armer igjen å svinge og ål etter ål vippet over esingen og havnet med et dunk i bunnen på farkosten. Jeg var ikke store karen den gang, ti år kanskje, men jeg husker ennå godt den skamfølelse som grep meg, og da en stemme i mørket foraktelig utbrøt: – For noen grisetøser!, så var jeg så inderlig enig. A. J.
Kilder:
– Smaalenenes Social-Demokrat 03.01.1929.
– Barndom og oppvekst på Bjørnevågen/Kråkerøy 1920-1940.