Jul i storsildas tegn:

Da den blanke «sølvfisken» fylte sund og viker fra Hvaler og helt opp til Fredrikstad, og fiskerne tente pipa med tikrone-sedler og ga oppvartningsjomfruen fem-kroninger i drikkepenger. «Det kan du ha til hårnåler», sa de raust.

t.v. Sildesteng i skjærgården – fiskere fra Trolldalen er i virksomhet. t.h. Sildefiske om natten på Sjøbergbukta ved Ødegården.

Det var i 1890 at storsilda først viste seg utenfor Hvaler. Fiskerne la merke til en mengde stor hval og masser av fugl ute i sjøen, og henimot jul nærmet svermen seg land. Gamle fiskere visste å fortelle at for mange herrens år siden gikk storsilda under land på disse trakter, og de hadde hørt at hval og fugl fulgte med. Kanskje den nå var kommet igjen, mente de. Ingen hadde redskap til den slags fiske, men enkelte driftige karer stakk ut med et makrellgarn eller to for å friste om det virkelig var storsilda som var kommet.

Blant de som dro ut var også en nabo av undertegnede, og vi gikk i stor spenning og ventet på resultatet. De kom hjem henimot kvelden med snekka søkklastet av sild så stor at ingen hadde sett maken. På et eneste stormasket makrellgarn hadde de fått full last midt på dagen og bare på et par timers sett. Selvfølgelig dro nå flere fiskere ut, men vinteren satte straks i med kulde og is, så det ble ikke mer fiske den høst. Ingen var jo heller forberedt på å ta mot større partier, og den sild som ble oppfisket gikk delvis til torvsalg og dels til saltefisk.

Den var fullstendig så stor som Islandssilda, da det jo bare var den største som garnet seg i de gammeldagse makrellgarn hvis masker var en god del større enn de nå brukelige. Sommeren som kom ble en travel tid for fiskerne. Alle som kunne skaffe penger kjøpte seg båt og redskap, og det var en hel del håndverkere som kom i arbeide med å lage garnlenker, garndunker, dregger og ankere osv., likesom de småbåter som skulle benyttes til trekking og setting av garna måte innredes med det nye fiske for øye.

Samtidig var også andre beskjeftiget med forberedelser til å ta mot silda når den kom. Det ble bygget salterier og røkerier, kjøpt inn tønner og salt osv, og meget av dette var bare halvt unnagjort da høsten, og dermed fisket stod for døren. De som laget alt dette materiell var naturligvis ikke innstillet på en slik rivende utvikling, og det ble derfor mangel både på fiskeredskaper og annet. Det var ikke bare de vanlige fiskere som skulle ut. Den som bare kunne få tak i en så vidt stor farkost at den kunne innredes til å losjere i, og et par garn til en lenk, han skulle på sjøen selv om det var for første gang.

Dessuten drev mange med «hekling» og et par mann kunne fint laste en liten farkost på dagen med dette enkle redskap. Selvsagt strømmet også folk til fra andre kanter av landet. Således var Møre-fiskerne snart på pletten med sine store kuttere og mindre garnbåter. Det første året ble nesten alle disse garnbåter solgt her i distriktet til gode priser, før fiskerne drog vestover igjen.

Gammel fiskerhavn i klova ved Rørvik nordligst på Kjøkøya.

Salteriene og ising av fersksild skaffet arbeide til mange hender og trengte selvfølgelig endel fagfolk som måtte skaffes annetsteds fra. Det var således den gang at forlengst avdøde Abrahamsen – far til den kjente slekt i Fredrikstad – kom, hit ned som bødtker for å lage sildetønner. Han sluttet snart med dette for å kaste seg inn i fisket og sildeomsetningen, og som den driftige kar han var, tjente han gode penger.

På samme tid var det en annen som bokstavelig talt «forlot sin lest» og begynte å spekulere i storsilda. Det var skomaker Flodin, hvis driftige sønner enhver her i distriktet kjenner. Han begynte med å kjøpe opp fiskebåter i alle størrelser og seilte dem hit ned til Hvaler-distriktet hvor han kunne omsette så mange han bare kunne få tak i. Siden slo han seg på fiskehandel, og han var av den solide staute typen som alle så opp til. Også Flodin er død og borte som så mange av den garde som satte sitt preg på fiskerlivet i storsildtiden.

Jeg var nettopp kommet hjem fra sjøen da jeg fikk tilbud fra min tidligere fiskerbas om å bli med på noten etter storsilda. Garnfisket var allerede i full gang. Til å begynne med drev de med garna utenfor Hvaler, men etter hvert som silda gikk inn i skjærgården, drevet av hvalstimene utenfor, sattes lenkene med anker eller dregg i begge ender og båtene lå i havn om natten. Vår redskap var en ansjos-not og således ikke videre skikket for storsildfiske, men kom den bare inn på grunne viker så skulle vi nok få tak i den.

En mild novemberdag rodde vi ut i Kråkerøyholmene for å orientere oss. Vi hadde hørt at silda var begynt å gå inn for alvor, og det var et storslagent skue som møtte oss ute fra Lera. Luften var yrende full av fugl. Det var allslags måker fra den store «Jan-van-Gent» som målte over to meter mellom vingespissene, og ned til den vevre «Binke» som jo er allestedsnærværende.

Flokker av ålekråke og alke pilte frem og tilbake utenfor og innenfor holmene – storsilda hadde nemlig trykket brislingen foran seg innenfor alle holmer og skjær, og det var denne fuglen fråtset i. Storsilda var for drøy selv for den forslukne svartbak og gråmåke, det var bare Jan-van-Genten som klarte den, og da storsilda forsvant ble også denne prektige storfugl borte.

Fuglejegerne hadde en glanstid under storsildfisket. De rodde ut på holmene og skjøt ned så meget de kunne bære, på noen timer. En unggutt som stod under en fjellfuru ute på Kaholmen skjøt således en dag 25 stormåker på et par timer, og han måtte gå to vendinger for å få dem hjem. Da vi slapp ut loddet utenfor Brattholmene stod silda så tykk at det knapt ville søkke.

t.v. Vadbåter ved Alshus. t.h. Illustrasjon fra Nasjonalbiblioteket.

Vi måtte jo ha et beleilig sted å sette vår vesle landnot, og vi rodde da over i «Kjøkkenbukta» som skjærer inn mot husene på Arisholmen. Her gjorde vi vårt første steng på adskillige loddinger, og det var et uvant syn for oss å se den store fete fisken gå rygg ved rygg i natringen. Ingen som ikke har sett det, kan forestille seg den mengde av sild som den gang var stuet sammen i skjærgården her utenfor. Fiskerne brukte da også det uttrykk at de kunne «gå tørskodd» på den.

Mens vi lå ved Brattholmene var vi vitne til følgende: En krøpling med lamme ben, og to skolegutter, hadde satt et gammelt makrellgarn i sundet mellom Brattholmene. I flere døgn holdt de på å underhale og plukke av sild. Når de hadde ladning i sin vadeke rodde de hen til kjøpefartøyet og losset, og så tilbake og underhale igjen. Silda gikk på så fort de bare kunne plukke den av, og slik holdt de på så lenge de orket.

Fiskerne som hadde ordentlig garnredskap fikk selvfølgelig større fangst enn de kunne ta over. Ofte sank garnlenkene til bunns og silda ble skjemt før de fikk den opp. Hverken salterier eller eksportører kunne ta mot slike fiskemasser og silda ble derfor liggende og råtne i haugevis. Hundrevis av hestelass ble kjørt ut på markene til gjødsel, og det ble en farlig stank før den ble pløyet ned om våren. Bøndene fikk silda gratis. Når hellet av og til innfinner seg kan det komme til overmål.

Været var mildt og pent den høsten og da silda stod innenskjærs kunne fisket drives nesten uten opphold. Det yrte av alle slags farkoster mellom holmene, fra de store vestlandskuttere til småsnekker og eker, alle sammen på en eller annen måte opptatt av fisket. Pengene strømmet inn på alle hold og man ble uvøren med sedlene.

Det hendte at en tikroning ble benyttet til å tenne pipa med, og enkelte hadde for skikk, når de leverte en 5-kroning for en flaske øl til 35 øre, å gi oppvartningspikene vekslepengene. Det var et spennende, men uhyre slitsomt liv. Søvn var det ikke tale om så lenge man kunne holde øynene oppe, og det hendte ofte at vi rodde og sov eller sovnet med rorkulten i hånden.

Sjelden fikk vi et skikkelig måltid mat, det var svart kaffe og kake når det passet slik at vi hadde tid til det. Enda sjeldnere ble det anledning til å vaske og barbere seg. Som regel så vi ut som en flokk villmenn, skjeggete og skitne og overvåkede. Mange fiskerlag hadde ikke engang losjibåt å krype ned i, men måtte holde til i skogen eller på holmene. Til slutt kunne det gå så vidt at det kom en plutselig reaksjon. Jeg husker således engang da vi hadde våket og arbeidet i 3 døgn over ett, og holdt på å tømme et steng i Langvikkilen ved Torsnes, at vi brøt omtrent sammen. Det var sild og sild og atter sild, og i lykteskinnet så den gulgrønn ut, slik at vi fikk kvalme og kastet opp.

Heldigvis ble det kuling dagen etter så vi kunne sove ut i et lite kammers hos notbasen. Henimot jul var silda gått inn overalt fra svenskegrensen og vestover så langt den bare hadde vann over hodet. Som eksempel kan anføres at garna gikk fulle på en favn vann, og da det lag som bror min var med forsøksvis satte et par lenker i Sjøbergbukta fikk de 17 hektoliter ren storsild. Helt opp til Vaterland gikk den i tette stim, og det ble påstått at den enda var midtveis opp til Sarpsborg.

Det sier seg selv at silda også satte sitt preg på byen. Så sant det gikk an, skulle fiskerne en tur til byen om lørdagene for å få seg øl og dram og drøfte ukens fiske. Så kom de stampende i svære sjøstøvler, belagt med sildeflass helt til toppen av skinnlua, og det var med en viss selvfølelse at de halte frem den tykke skinnboka fra brystlommen. Det var især de to «bolag», «Hafslund» og «Smitten» de tok inn på, for her kunne man få servert både øl og brennevin av alle slag.

Smaalenenes Social-Demokrat 1938.12.24.

Vestlandsfiskerne, eller «nordlendingene» som de ble kalt, var noen sjøbarkede og skjeggete karer, som ute på feltet kunne være rent ville og bruke kniven på annen manns redskap når de kom opp i den. De var visstnok vant til det hjemmefra. Våre egne fiskere holdt seg derfor unna dem så godt de kunne. Etter nyttår trakk silda til havs igjen og hval og fugl fulgte etter.

Det ble igjen stille og dødt i skjærgården og tildels også i byen som i julehelgen hadde stått i storsildas tegn, med fyll og spetakkel, men også med en omsetning for byens handlende som de aldri hadde drømt om. Fiskerne hadde tjent så godt at de ikke bare kunne betale gjelden på redskapene, men også hadde noen tusen kroner i netto.

Men de som kanskje tjente best var eksportørene – både de som saltet og de som iset og sendte den fersk til England og delvis Tyskland. Den saltede gikk vesentlig til Russland og Sverige. Silda var det året så stor og fet at den stekte seg selv i panna og da den solgtes på torvet for ned til 2 øre sneset så var det jo så å si gratis kost. Fattigfolk fikk så mye de ville ha da rent gratis ved henvendelse til fiskerne, og alle familier saltet ned til husbruk for vinteren.

I tiden som kom ble det satt i gang nye og store forberedelser for neste sesong. Fiskerne hadde fått erfaring og kostet på seg større båter og redskaper – bl.a. store snurpenøter og kostet store redskaper som de leiet bort for part, liksom store salterier ble reist rundt om på Hvaler. Stort sett ble det vel dobbelt så mye redskaper som før og fiskere i forhold dertil.

Silda kom riktignok også neste høst, men ikke på langt nær i så store mengder som året før, og heller ikke var den så jevnstor. Allikevel ble det god fortjeneste, da prisen steg, og enkelte notlag som gjorde store steng tjente kolossalt. Et notlag tilhørende Skjørn med flere, Fredrikstad, stengte således mange tusen tønner i Bjørnevaagkilen. De satte simpelthen noten tvers over innløpet, og da silda jo stuet seg sammen ved noten, var den lett å ta opp.

Mange innbilte seg nå at storsilda skulle bli årviss. De hørte ikke på de gamle som sa at den bare kom etter lange perioder og ikke varte mer enn 3-4 år, men gikk i gang med nye store påkostninger. De gamle fikk rett. Neste høst ble fisket så elendig at de som hadde kostet seg ny redskap ikke på langt nær tjente denne opp. Blant disse uheldige var undertegnede som kom hjem fra sjøen litt før fisket begynte. Siden har det vært rent bord for storsilda her på Østlandet, og ingen kan vite om den noengang kommer igjen.

De store redskaper ble liggende og råtne eller ble kuttet opp til annet bruk, men ennå kan det vel finnes et og annet i sjøbodene ute på øyene som minner om den tid. De fleste salterier er også nedrevet og bare noen pilarer hist og her er tilbake av fordums storhet. Men den som var med den gang vil aldri glemme det. Det var en tid så full av eventyr og muligheter at det hele nå synes som en drøm, enda den var virkelig nok så lenge det stod på. A.J.

Kilder:
– Smaalenenes Social-Demokrat 1938.12.24.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Digitalt museum.